Kjøpsloven § 82 med lovkommentar

Kjøpsloven § 82 med lovkommentar

Kjøpsloven § 82 gjelder sending av meldinger, og hvem som har risikoen for dette. 


Kjøpsloven § 82:

§ 82. Risikoen for sending av meldinger.

Dersom en part gir melding i samsvar med loven og avsender den på en måte som er forsvarlig etter forholdene, og ikke annet framgår, kan avsenderen gjøre gjeldende at meldingen er gitt i tide selv om det oppstår forsinkelse eller feil under framsendingen eller meldingen ikke når fram til den annen part.


Bakgrunn for bestemmelsen – prinsippene

Med mindre noe annet er bestemt ved lov, er det et generelt avtalerettslig utgangspunkt ved kontraktslutning at et dispositivt utsagn ikke er bindende for mottakeren før det er kommet frem. Dette kalles også for mottaksprinsippet. Avsenderen har risikoen for at denne meldingen kommer frem til den andre parten i tide og i den formen som den ble sendt i. Se avtaleloven §§ 2, 3 og 7 om tilbud og aksept.

FN-konvensjonen 11. april 1980 om kontrakter for internasjonale løsørekjøp (CISG) Art. 27 innebærer på sin side et avsedingsprinsipp. Det vil si at avsenderen som hovedregel kan gjøre gjeldende at melding er sendt, selv om den ikke kommer frem i tide eller i riktig form. Risikoen for feil vil da ligge hos mottakeren eller adressaten. Forutsetningen er at meldingen er gitt på en forsvarlig måte og i samsvar med konvensjonen. Enkelte artikler gjør unntak fra denne hovedregelen.

Ved utformingen av bestemmelsen om risikoen for sendingen av meldinger mente departementet at konvensjonen Art. 27 ga uttrykk for den mest praktiske hovedregelen i etablerte kjøpsforhold.

Noen enkeltbestemmelser gjør unntak fra hovedregelen, se §§ 24, 28, 36 (2), 58, 60 (1) og (2).

Hensyn bak prinsippene

Hensynet bak avsendingsprinsippet er at det vil være urimelig å legge risikoen for feil under en forsvarlig sending på avsenderparten når han er nødt til å gi melding for å oppfylle sine plikter eller avverge tap. På en annen side kan det være urimelig å legge risikoen på adressaten hvis formålet med meldingen er å stifte en forpliktelse med denne. I slike tilfeller vil mottaksregelen få anvendelse. Dette er typisk ved avtaleinngåelse og ved varsler som endrer den andre partens rettsstilling. Se for eksempel § 36 (2) om spørsmål om avhjelp og § 60 om spesifikasjoner som binder den andre parten. En annen begrunnelse for å anvende regelen er å legge risikoen på den parten som misligholder, jf. §§ 28 og 58.

Melding

Bestemmelsen gjelder meldinger. Uttrykket er ment å favne vidt, og omfatter alle meldinger, forespørsler, anmodninger og underretninger etter loven. Det er ikke noe krav om at selve ordet «melding» må være brukt.

«kommet fram»

I tilfeller hvor det er avgjørende at en melding er kommet fram til adressaten, kan det være rimelig å legge til grunn definisjonen i konvensjonen Art. 24:

Art. 24. I forhold til denne del av konvensjonen anses et tilbud, en aksept eller et annet dispositivt utsagn for å ha «kommet fram» til («nådd») mottakeren når det er gitt muntlig til ham eller levert på noen annen måte til ham personlig, til hans forretningssted eller postadresse eller, om han ikke har forretningssted eller postadresse, til hans bopel.

Noen bestemmelser presiserer hva som anses for å være en effektiv melding. For eksempel bestemmer § 32 at en reklamasjon må sendes innen rimelig tid og spesifisere mangelens art. Dersom dette kravet ikke er oppfylt, kan kjøperen ikke påberope seg at han har sendt meldingen. Den vil være ufullstendig og ikke i samsvar med loven.

Vilkår 1: I samsvar med loven

Dersom avsenderen skal kunne gjøre gjeldende at melding er gitt i tide selv om den ikke når frem til den andre parten, er det først og fremst en forutsetning at meldingen ble gitt i samsvar med loven.

Vilkår 2: Forsvarlig måte

Videre er det et vilkår at meldingen må være sendt på en måte som er forsvarlig. Dette innebærer at den må sendes med et middel som er forsvarlig etter forholdene i det enkelte tilfellet. Vurderingen beror blant annet på hvor viktig meldingen er, tidskrav, samt hvor egnet det konkrete kommunikasjonsmidlet er. Det vil for eksempel ikke alltid være tilstrekkelig med brevpost i en hastesak. I slike tilfeller vil det være mer forsvarlig å benytte seg av elektroniske midler, som e-post eller telefon.

Muntlig underretning, for eksempel over telefon, kan også være et alternativ. Hvorvidt det vil være tilstrekkelig betryggende beror på meldingens innhold og formål, samt på adressatens stilling.

Det må altså vurderes konkret hvorvidt den aktuelle meldingen er sendt på en måte som er forsvarlig. Er det tilstrekkelig med en muntlig melding, eller dreier det seg om en melding som krever skriftlighet? Og omvendt om en skriftlig melding er tilstrekkelig når en muntlig kunne blitt gitt raskere.

Unntak: Framgår

Hovedregelen er at det er mottakeren som har risikoen for både forsinkelse, feil under fremsendingen, samt hvis meldingen ikke kommer frem i det hele tatt. Dette gjelder primært i de tilfellene hvor loven uttrykkelig angir at en part kan eller skal gi en melding. Det gjelder også tilsvarende underretninger, uavhengig av om ordet «melding» er brukt den aktuelle bestemmelse. Utenfor dette må det vurderes mer konkret om regelen skal få anvendelse.

Dette er angitt i bestemmelsen ved uttrykket «og ikke annet framgår«. Her tas det først og fremst sikte på tilfeller hvor det fremgår av lovteksten at det er avsenderen som har risikoen. Dette uttrykkes gjerne ved at det kreves at mottakeren har «fått», «mottatt» eller «er kjent med» meldingen. Se for eksempel §§ 24 (1), 28 og 60 (2).

Videre kan det fremgå at avsender har risikoen av selve forholdet som meldingen gjelder. Dette gjelder først og fremst meldinger som gis i forbindelse med inngåelse/endring av avtale, for eksempel opplysninger fra selger om et «forbehold» etter § 19 eller kjøperens «avbestilling» etter § 52 (2).

Tvil om sending

Dersom avsenderen får grunn til å tvile på om meldingen har kommet frem til adressaten på riktig måte, må han etter forholdene ta kontakt med han på nytt eller gjenta meldingen.

Påvist sending

Dersom det skulle oppstå tvist, er det avsenderen som må godtgjøre at meldingen er sendt på en forsvarlig måte. Dette gjelder imidlertid ikke bestemte beviskrav, for eksempel rekommandert post.

Tilbakekall

Avsenderen kan ikke tilbakekalle meldingen etter at den er nådd frem til adressaten. Han blir da bundet av meldingen, se merknader til § 25.

Vanlige kommunikasjonsmidler

Det vil ikke alltid være avgjørende hvilke kommunikasjonsmidler som vanligvis brukes i et slikt forhold. Hva som er «vanlig praksis» må vurderes etter det som er forsvarlig i det enkelte tilfellet. Dette gjelder også når det foreligger en handelsbruk som er anvendelig etter § 3, jf. § 90. Handelsbruken vil legges til grunn som et utgangspunkt, men må undergis en konkret vurdering av hva som kreves i den aktuelle situasjonen.

Innholdet i underretningen

§ 82 regulerer ikke alle krav til innholdet i en underretning. Den kan inneholde feil, vær uforståelig eller tvetydig allerede ved avsendingen. Dette vil naturligvis være avsenderens risiko.

Det er heller ikke stilt noe språkkrav, og konsekvensene av at språket er uforståelig for adressaten er ikke regulert. Et slikt spørsmål vil bero på en tolkning av avtalen mellom partene, på bakgrunn av loven som skal legges til grunn etter reglene om lovvalg i den internasjonale privatretten.

Av advokat Eirik Teigstad

biladvokat

Jeg heter Eirik Teigstad og er én av syv advokater i Advokatfirmaet Teigstad AS. Jeg har noe bilteknisk bakgrunn fra tidligere. Vi hjelper deg med reklamasjonssaker etter bilkjøp og bilsalg.

Spørsmål om reklamasjon etter bilkjøp eller bilsalg?

Send en uforpliktende henvendelse til advokatene i Advokatfirmaet Teigstad AS dersom du har spørsmål om heving, prisavslag og erstatning.