Kjøpsloven § 20 med lovkommentar

Kjøpsloven § 20 inneholder forutsetninger for at kjøper skal kunne gjøre et mangelskrav gjeldende. Kjøper har i utgangspunktet ingen undersøkelsesplikt, men kan ikke gjøre gjeldende som mangel noe som han kjente til ved kjøpet. Dette vil også være tilfelle dersom selger oppfordrer kjøper til å undersøke tingen, og kjøper uten rimelig grunn lar være å gjøre dette.

---

Kjøpsloven § 20:

§ 20. Kjøperens onde tro, forundersøkelse mm.

(1) Kjøperen kan ikke gjøre gjeldende som mangel noe han kjente eller måtte kjenne til ved kjøpet.

(2) Har kjøperen før kjøpet undersøkt tingen eller uten rimelig grunn unnlatt å etterkomme selgerens oppfordring om å undersøke den, kan kjøperen ikke gjøre gjeldende noe som han burde ha oppdaget ved undersøkelsen, med mindre selgeren har handlet grovt aktløst eller for øvrig i strid med redelighet og god tro.

(3) Reglene foran gjelder tilsvarende når kjøperen før kjøpet er gitt høve til å undersøke en prøve og mangelen angår en egenskap som skulle fremgå av prøven.

---

(1) – kjøperens onde tro

Første ledd innebærer at kjøper ikke kan gjøre gjeldende mangelskrav på grunn av forhold som han kjente eller måtte kjenne til ved kjøpet. Dersom kjøper er klar over et forhold ved tingen, og likevel inngår kjøpsavtalen, kan han ikke senere gjøre forholdet gjeldende som mangel.

I følge forarbeidene må kjøper ikke bare være kjent med forholdet ved tingen, han må også forstå dets betydning som mangel. Dersom kjøper ikke har tilstrekkelig sakkunnskap til å forstå betydningen av denne egenskapen, kan han likevel gjøre et eventuelt mangelkrav gjeldende.

Bestemmelsen gjelder uansett hvilke undersøkelser kjøper har foretatt eller hvordan kjøper har fått kunnskap om forholdet ved tingen. Dersom kjøper har undersøkt tingen, kan det i seg selv innebære at han «måtte kjenne til» et bestemt forhold.

«måtte kjenne til»

Kravet «måtte kjenne til» er det samme som i § 17 (2) (b), og er ment å ha samme rekkevidde. Spørsmålet er om kjøper har hatt noen rimelig unnskyldning for å være uvitende om forholdet, se Rt. 2002 s. 1110 (Bodum-dommen, side 1120):

«Min konklusjon så langt er at Bodum ikke hadde positiv kunnskap om de relevante forhold. Spørsmålet blir da om omstendighetene var slike at selskapet «måtte kjenne til» fordringen og dennes betydning for selskapets reelle økonomiske situasjon, jf. kjøpsloven § 20 (1) annet alternativ. Av Ot.prp.nr.80 (1986–1987) side 63 fremgår at uttrykket svarer til kriteriet «could not have been unaware of» i FN-konvensjonen art. 35 (3), og er ment å ha samme rekkevidde som dette. Et veiledende synspunkt er om kjøper har hatt noen rimelig unnskyldning for å være uvitende om forholdet, jf. henvisningen samme sted i proposisjonen til side 62 vedrørende uttrykket «måtte være kjent med» i lovens § 17 (2) bokstav b.»

Når måtte kjøper kjenne til forholdet?

Bestemmelsen omfatter det som kjøper kjente til eller måtte kjenne til ved kjøpet. Dersom kjøper etter inngåelsen av kjøpet, men før leveringen blir klar over forholdet, kan han fortsatt gjøre det gjeldende som mangel. Det vil være tilfelle dersom kjøper etter å ha inngått avtale om kjøp av bruktbil får beskjed om at bilen er kollisjonsskadet.

(2) – virkningen av at kjøper har undersøkt eller burde ha undersøkt tingen

Annet ledd inneholder virkningene av at kjøper har undersøkt tingen, eller unnlatt å etterkomme selgerens oppfordring om å undersøke den. Bestemmelsen omfatter kun undersøkelser gjort før kjøpet.

Bestemmelsen pålegger ikke kjøperen en undersøkelsesplikt. Dette er av hensyn til at det ville vært lite praktisk ved butikkjøp. Kjøper har imidlertid plikt til å undersøke tingen etter leveringen etter § 31.

Hovedregelen

Hovedregelen er at dersom kjøper har undersøkt tingen før kjøpet, kan han ikke gjøre gjeldende som mangel noe han burde ha oppdaget ved undersøkelsen. Tilsvarende gjelder dersom han uten rimelig grunn har unnlatt å undersøke tingen til tross for at selger har oppfordret ham til det.

Kjøper mister ingen rettigheter dersom han lar være å undersøke tingen, eller dersom han har en rimelig grunn til å unnlate å undersøke den til tross for oppfordring fra selger. Det kan for eksempel være tilfelle dersom kjøper har god grunn til å stole på selgerens sakkunnskaper. Tingen kan også være langt unna, slik at undersøkelse blir urimelig tungvint eller kostbart. Det er nevnt i forarbeidene at kjøperen vanligvis ikke trenger å undersøke en egenskap ved tingen som er tilsikret.

Aktsomhetskravet

Bestemmelsen gjelder kun det kjøper «burde ha» oppdaget ved en undersøkelse. Det må tas hensyn til både hva slags ting det gjelder og hvem partene er. Forarbeidene nevner også hva som er vanlig skikk og bruk på området, og kjøpssituasjonen ellers.

At kravet til undersøkelse varierer med tingens vesen kan illustreres ved å sammenlikne dagligvarehandel med for eksempel kjøp av tankskip. I sistnevnte tilfelle kan det være vanskelig, og til og med umulig, å oppdage et forhold ved en alminnelig undersøkelse. Det kan være tale om lekkasjer som ikke er synlige, eller skader på steder som ikke er tilgjengelige. Se eksempelvis Rt. 1953 s. 35 og RG 1979 s. 711.

Undersøkelser foretatt av andre

Det hender at partene blir enige om at tingen skal undersøkes av utenforstående før kjøpet inngås. For eksempel blir en bil kjørt inn til en NAF-test.

Dersom det er selger som sørger for en slik undersøkelse, vil det falle utenfor § 20 (2).

Dersom det er kjøper som sørger for en slik undersøkelse, er spørsmålet om forholdet vil gå inn under andre ledd. Ordlyden i bestemmelsen taler for at det kun er undersøkelse foretatt av kjøperen selv eller dens tilsatte som omfattes. Reelle hensyn taler imidlertid for at virkningene burde være de samme dersom kjøper har engasjert en selvstendig oppdragstaker til å foreta undersøkelsen for han. Dette er også forenlig med rekkevidden av partenes erstatningsansvar etter §§ 27, 40 og 57.

Resultatet av undersøkelsen vil i alle tilfeller være et forhold som kjøper «kjente til» etter første ledd. Kjøper vil imidlertid ikke hefte for det som oppdragstakeren burde ha oppdaget, med mindre kjøper selv ved egen undersøkelse burde ha oppdaget det.

Unntak: Uredelighet m.m.

Kjøper vil beholde sin rett til å gjøre en mangel gjeldende dersom selger har handlet grovt uaktsomt eller for øvrig i strid med redelighet og god tro.

I NU 1984 var regelen tatt inn som en avveiningsregel som innebar at det helt eller delvis kunne ses bort fra kjøpers manglende undersøkelse i de tilfeller hvor selger ikke hadde oppfylt sin opplysningsplikt eller handlet i strid med redelighet og god tro. Den nye loven ble imidlertid omformulert til en ren unntaksregel, jf. Ot.prp.nr.80 (1986-1987) s. 63:

«Den nye formuleringen innebærer for det første at henvisningen til selgerens opplysningsplikt er sløyfet. I praksis antas brudd på denne plikten som regel å bli dekket av alternativet «redelighet og god tro» slik dette må forstås i loven her. For det andre nevnes grov aktløshet fra selgerens side uttrykkelig. For det tredje er regelen omgjort fra en avveiingsregel til et rent unntak fra hovedregelen. Dette innebærer at manglende eller mangelfull undersøkelse fra kjøperens side ikke får betydning for hans muligheter til å gjøre krav gjeldende såframt selgeren har handlet grovt aktløst eller for øvrig i strid med redelighet og god tro.«

Dersom selger for eksempel har holdt tilbake opplysninger om tingen som han selv kjente til, vil han bli ansvarlig for dette selv om kjøper burde ha oppdaget forholdet ved en undersøkelse.

(3) – når kjøper er gitt adgang til å undersøke en prøve

Tredje ledd er en spesialregel for de tilfellene hvor kjøper har fått adgang til å undersøke en vareprøve i stedet for selve tingen.

Bestemmelsene i første og andre ledd gjelder da tilsvarende.

Kjøper kan dermed ikke gjøre gjeldende som mangel et forhold som han burde ha oppdaget ved å undersøke prøven. Dette er forutsatt at forholdet fremgår av prøven, så vel som selve tingen. Dersom forholdet ikke fremgår av prøven, mister ikke kjøper noen innsigelser – selv om forholdet ville fremgå av en undersøkelse av selve tingen.