Kjøper fikk ikke heve kjøpet – selger var ikke ansvarlig for mangelen

Kjøper fikk ikke heve kjøpet – selger var ikke ansvarlig for mangelen

Dette er en svært interessant gammel dom fra Høyesterett, landets øverste domstol. En person hadde kjøpt en lastebil av et firma. I våre dager ville forbrukerkjøpsloven kommet til anvendelse. Men her kom kjøpsloven til anvendelse siden den ikke eksisterte på dette tidspunktet. Kjøperen mente lastebilen hadde en rekke mangler. Han ville derfor heve bilkjøpet. Subsidiært krevde han prisavslag.

Da kravet ble fremsatt hadde alle feil blitt reparert av selger, og det var derfor ikke grunnlag for noen av kravene. Lagmansretten mente at kjøper kunne heve på grunn av en skjevhet i bakakslingen. Men Høyesterett mente selgeren ikke var ansvarlig for denne mangelen. Selgeren ble derfor frifunnet. Du kan lese mer om selgers rettigheter ved salg av bruktbil her.


Dommen i Høyesterett

Dommer Stabel: Etter at Oskar Johansen, Leksvik, den 18. september 1970 hadde kjøpt en ny Ford lastebil av firma Gaden & Larsen A/S, Trondheim, for kr. 118 680, reiste han den 9. august 1972 sak mot firmaet ved Trondheim byrett med påstand om å få kjøpet hevet og bli tilkjent erstatning på grunn av mangler ved bilen, subsidiært med krav om prisavslag.

Byretten, som ble satt med to bilkyndige domsmenn, fant ikke grunnlag for hevning eller prisavslag, men tilkjente en erstatning på kr. 10 000 for ervervstap ved avsavn av bilen under foretatte reparasjoner etter leveringen. Byrettsdommen ble avsagt den 3. mai 1973 med slik domsslutning:

«Gaden & Larsen A/S Trondheim betaler innen 14 – fjorten – dager til Oskar Johansen, Leksvik, kr. 10 000 – titusen – kroner med 6% årlig rente fra 3.5.1972 til betaling skjer. Forøvrig frifinnes firmaet.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Oskar Johansen anket til Frostating lagmannsrett over at hevningskravet, subsidiært kravet om prisavslag, ikke var tatt til følge. Også lagmannsretten ble satt med to bilkyndige domsmenn. Ytterligere en fagkyndig, hovedlærer Ola Hegstad, forklarte seg for retten som oppnevnt sakkyndig. Lagmannsrettens dom ble avsagt den 31. mai 1977 og hadde slik domsslutning:

«1. Kjøpet heves.

 

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

 

Sakens faktiske bakgrunn og hva som fra hver side ble gjort gjeldende for byretten og lagmannsretten, fremgår av de to retters domsgrunner.

Gaden & Larsen A/S har anket til Høyesterett over lagmannsrettens dom. Anken gjelder bevisbedømmelsen og lovanvendelsen.

Anken over bevisbedømmelsen refererer seg først og fremst til det forhold at lagmannsretten har sett firmaets kapping og skjøting av bilens ramme som årsak til den akselskjevhet som ble konstatert av den oppnevnte sakkyndige under hans måling av bilen. Lagmannsretten må her – skjønt det ikke fremgår klart av domsgrunnene – ha sett bort fra den sakkyndiges målinger og i stedet bygget på de langt mindre pålitelige målinger som tidligere var utført av statens bilsakkyndige i Steinkjer etter oppdrag av Johansen. En uttalelse fra Statens teknologiske institutt avgitt etter lagmannsrettens dom, bekrefter på grunnlag av den oppnevnte sakkyndiges målinger at rammen er rett og at ingen feil ved den kan ha ført til akselskaden. Denne må være oppstått under Johansens bruk av bilen før kjøpet ble forlangt hevet.

På denne bakgrunn er det etter firmaets mening uriktig rettsanvendelse når lagmannsretten har funnet at hevningsgrunnlag foreligger. Det samme gjelder for øvrig selv om man vil forutsette at lagmannsrettens bevisvurdering er riktig. Den konstaterte akselskade er ubetydelig og vil, i alle fall hvis man bygger på den sakkyndiges målinger av rammens tilstand, kunne repareres for et bagatellmessig beløp. Dersom det skulle bli spørsmål om prisavslag for denne angivelige mangel, kan prisavslaget ikke under noen omstendighet settes høyere enn til hva det vil koste å utbedre skaden.

Firmaet har nedlagt slik påstand:

«1. Gaden & Larsen A/S frifinnes.

 

2. Gaden & Larsen A/S tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

 

Oskar Johansen gjør gjeldende at lagmannsrettens dom er riktig i resultatet og begrunnelsen.

Lagmannsrettens begrunnelse supplerer han med den betraktning at det i saken foreligger noe mer enn et hevningsgrunnlag i kjøpslovens forstand. Det var en klar forutsetning fra kjøperens side at en bil med de avtalte egenskaper, herunder en ramme på 206 tommer, skulle leveres i fabrikkny stand. Når selgeren bevisst og uten å opplyse om det, i stedet leverte en bil hvis ramme hadde fått den avtalte lengde ved kapping og skjøtning her i landet, foreligger det hos kjøperen en bristende forutsetning som gir ham rett til å gå fra avtalen uten hensyn til kjøpslovens regler om reklamasjon og foreldelse. Men selv om man vil falle tilbake på kjøpslovens regler alene, er vilkårene for hevning til stede. I brev fra høyesterettsadvokat Mjøsund til selgeren av 14. oktober 1971, mindre enn et år etter levering, ble rammeforlengelsen nevnt i sammenheng med andre klager over bilen på en måte som måtte oppfattes som reklamasjon. Foreldelsen etter kjøpslovens § 54 er derfor ikke inntrådt.

Alternativt faller Johansen tilbake på de feil og mangler som var påberopt på et tidligere stadium og som hadde ført til at bilen gjennomSide 1486et helt år til stadighet var under reparasjon hos selgeren. Disse mange og til dels alvorlige feil må ses i sammenheng med den senere oppdagede rammeskjevhet og derav følgende skjevhet i bakakselen. Det kan ikke være avgjørende at han trodde bilen var i orden etter hovedreparasjonen i januar 1972 og derfor tok den tilbake uten å protestere. Når det likevel kort etter viste seg at oljeforbruket fortsatt var alt for stort, måtte han ha rett til endelig å sette en sluttstrek for det hele ved å heve kjøpet.

Johansen har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

Subsidiært: Kjøpesummen for den ved kontrakt av 18. september 1970 mellom Gaden & Larsen A/S og Oskar Johansen solgte Ford lastebil D 1000 nedsettes etter rettens skjønn.

2. Gaden & Larsen A/S dømmes til å erstatte Oskar Johansen sakens omkostninger for byretten og det offentlige sakens omkostninger for lagmannsretten og Høyesterett.»

 

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak med avhør av Oskar Johansen og 18 vitner, herunder driftsingeniør i selgerfirmaet Torbjørn Johan Hestnes. Fire av vitnene er nye for Høyesterett, herunder Kjell Nesøen som i egenskap av teknisk konsulent for Norges Automobilforbund hadde bistått Johansen under hans reklamasjoner over bilen. Det er lagt frem noen nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å spesifisere. Ett av dem, en uttalelse fra Statens teknologisk institutt, kommer jeg tilbake til senere. – Den rettslige argumentasjon fra begge sider er i alt vesentlig den samme som for lagmannsretten, likevel slik at firmaet har frafalt sin tidligere innsigelse mot at anken over rammeskjevheten ble tillatt bragt inn for lagmannsretten under henvisning til tvistemålslovens § 366 annet ledd nr. 2.

Jeg er kommet til at anken må tas til følge slik at firmaet frifinnes.

Før jeg går nærmere inn på firmaets ankebegrunnelse, finner jeg for oversiktens skyld å burde ta standpunkt til Johansens alternative anførsel om at det foreligger et hevningsgrunnlag allerede i de feil og mangler ved bilen som det var reklamert over på et tidlig stadium og som ikke har noen tilknytning til rammeforlengelsen. Bortsett fra påstanden om for høyt oljeforbruk, gjelder det mangler som var blitt utbedret av firmaet allerede ved hovedreparasjonen i januar 1972 eller før denne. Spørsmålet ble vurdert av både byretten og lagmannsretten, som begge fant at det ikke var grunnlag for hevning eller prisavslag som følge av disse mangler. Jeg er enig i dette, og kan i alt vesentlig slutte meg til de to retters begrunnelser. Jeg presiserer at det før hovedreparasjonen ikke var fremsatt noe krav om hevning eller prisavslag, at Johansen aksepterte at firmaet reparerte feilene, og at reparasjonen etter lagmannsrettens bevisvurdering – som Høyesterett ikke har noe grunnlag for å fravike – ble tilfredsstillende utført. Hevningskravet ble fremsatt kort tid etter hovedreparasjonen og var i det vesentlige begrunnet med at oljeforbruket fortsatt var for høyt. Firmaet stilte seg ikke avvisende til kravet, men satte som forutsetning at oljeforbruket ble kontrollert under medvirkning av begge parter. Slik kontroll ville Johansen imidlertid ikke medvirke til. I stedet gikk han til saksanlegg. Omkring et år senere, mens saken sto for byretten, ble det likevel arrangert en kontrollert prøvekjøring. Den viste ikke noe unormalt oljeforbruk. Under saksforberedelsen for lagmannsretten forsøkte denne å få i stand en ny og mer representativ prøvekjøring, men dette strandet på at Johansen, angivelig av hensyn til utgiftene, ikke fant å kunne stille bilen til disposisjon. Norges Automobilforbunds tekniske konsulent, Kjell Nesøen, som på dette tidspunkt bisto Johansen overfor selgerfirmaet, har under bevisopptaket gitt uttrykk for at Johansen ikke hadde noen rimelig grunn til å innta en slik holdning.

Jeg finner det etter dette klart at Johansen ikke nå kan kreve kjøpet hevet eller prisavslag, verken med støtte i de allerede reparerte feil eller med den begrunnelse at oljeforbruket var for stort.

Jeg går så over til å drøfte holdbarheten av det hevningsgrunnlag som lagmannsretten har funnet å være tilstede, nemlig en skjevhet i bakakselen som skyldes feil ved kappingen og skjøtningen av rammen.

Spørsmålet kom opp ved at Johansen sommeren 1973 mente å kunne konstatere at bilens ramme var skjev. Han henvendte seg til et privat bilfirma som etter undersøkelse gav beskjed om at rammen var ca. 0,5 cm lenger på den ene side enn på den annen. Dette førte til at statens bilsakkyndig i Nord-Trøndelag etter Johansens anmodning i august samme år foretok målinger og konkluderte med at det forelå ganske betydelige skjevheter i rammen. Til vurdering av samme spørsmål ble så faglærer Ola Hegstad oppnevnt som sakkyndig av lagmannsretten. Før hovedforhandlingen foretok han under medvirkning av representanter for begge parter målinger etter tre forskjellige metoder: 1) måling med siktepinner, 2) måling med laser og 3) kryssmåling av rammen. Resultatet av kryssmålingen viser praktisk talt ingen avvikelse i de to bakerste seksjoner, men en avvikelse på 0,6 cm i den forreste. I sin skriftlige kommentar til målingen konkluderte Hegstad med at «rammen blir av meg vurdert til å være så rett som man kan forvente».

Under hovedforhandlingen for lagmannsretten ble Hegstad eksaminert om spørsmålet, og det fremgår av lagmannsrettens begrunnelse at han «opprettholdt sin konklusjon om at han for sitt vedkommende kan godta rammen slik den er». Men så tilføyet han, fremdeles etter lagmannsrettens referat: «Hva som etter den sakkyndige ikke kan godtas, er at bakakselen har en skjevhet, noe som sikkerhetsmessig er forkastelig. Bilen vil bli dratt ut mot høyre. Han mener dog at dette kan la seg justere uten for store omkostninger».

Umiddelbart etter disse gjengivelser av den sakkyndiges forklaring konkluderer lagmannsretten med følgende:

«Lagmannsretten finner det klart at denne skjevhet i akslingen representerer en vesentlig mangel ved bilen og at det er hevet over rimelig tvil at dette skyldes feil ved kappingen og skjøtningen av rammen. Såvidt skjønnes vil ikke bilen bli tillatt registrert før denne mangel er rettet».

Jeg er enig med den ankende part i at det er uklart på hvilket grunnlag lagmannsretten er kommet frem til denne konklusjon. Den sakkyndiges måleresultater gir ikke grunnlag for å konstatere at rammen etter å være blitt kappet og skjøtet lider av noen feil som kan ha påvirket akslingen.

Under prosedyren for Høyesterett har fra begge sider vært gitt uttrykk for at lagmannsretten antagelig må ha satt den oppnevnte sakkyndiges målinger til side og i stedet bygget på det avvikende måleresultat som den bilsakkyndige tidligere var kommet frem til. Dette finner jeg for min del ikke å kunne gå ut fra. De foreliggende opplysninger synes å peke entydig i retning av at Hegstads målinger ble utført under mer betryggende forhold enn den bilsakkyndiges både hva lokaler og apparatur angår, og ikke minst derved at begge parter var representert og deltok under målingen. Johansen var personlig til stede og hadde dessuten med seg sin hjelper fra Norges Automobilforbund, Kjell Nesøen. Firmaet møtte ved driftsingeniør Hestnes. Også en representant for Ford Motor Norge A/S var til stede. Hvis det var så at lagmannsretten hadde villet sette disse målinger til side til fordel for den bilsakkyndiges tidligere måleresultater, går jeg ut fra at det ville ha kommet til uttrykk i domsgrunnene. Lagmannsrettens konklusjon om at akselskjevheten skyldes feil ved kappingen og skjøtingen av rammen, fremtrer derfor som ubegrunnet.

Opplysninger som er kommet frem etter lagmannsrettens dom, tyder også på at det ikke er grunnlag for lagmannsrettens konklusjon.

Jeg nevner her først vitneforklaringen gitt under bevisopptaket av Johansens hjelper, N.A.F.-konsulent Nesøen. Som tidligere nevnt ble han ikke avhørt for lagmannsretten. Han understreket under bevisopptaket at målingene ble foretatt på helt ut faglig og forsvarlig måte, og konkluderte med at «rammeforholdet var så rett som man kunne forvente at en lastebilramme ville være, det vil si resultatet lå innenfor det toleranseområde som er vanlig anvendt ved denne typen målinger.» Den lille skjevhet som ble funnet i fremre del av rammen, kunne etter hans oppfatning overhodet ikke ha noe å gjøre med den skjøtning som var foretatt av rammen. Hva angår årsaken til skjevheten i bakakselen gav han uttrykk for at den kan skyldes ytre påvirkninger som rammen kan ha blitt utsatt for ved kjøring på dårlige veier. Han trodde mangelen kunne utbedres ved en forholdsvis liten reparasjon. Han konkluderte sin forklaring med at undersøkelsene ikke gav grunnlag for å fremme noen klage over at skjøtningen av lastebilens ramme ikke var utført på faglig forsvarlig måte.

I samme retning går en uttalelse som Statens teknologiske institutt den 5. juli 1977 har gitt på grunnlag av den oppnevnte sakkyndiges målinger. Uttalelsen er undertegnet av faginstruktør Trygve Mo og avdelingsingeniør P. G. Karlsen. Konklusjonene lyder slik:

«1. Skjemaet for kryssmåling/lengdemåling viser at ramma er rett. Etter vår vurdering kan derfor ikke skjøting av ramma være årsaken til en skjevhet i bakakselen.

 

2. Protokollen for Josam laser AM viser at bakakselen styrer noe mot

 

høyre. Dette kan etter vår vurdering komme av følgende:

– Skjevhet i selve bakakselen.

Dette kan være forårsaket av ytre påvirkning, slik at akslingen er blitt deformert. Dette kan for øvrig lett konstateres ved å måle individuell spissing.

– Forskyvning av bakakselen.

Dette kan være forårsaket av:

a. løse dragband, slik at akslingen er forskjøvet på fjær,

 

b. defekt senterbolt i fjær, slik at akslingen er blitt forskjøvet p.g.a. forskyvning i selve fjæra,

 

c. feil i fjærene, f.eks. avstand fra fjærøye til senter,

 

d. ytre påvirkning.»

 

Begge underskriverne har under bevisopptaket bekreftet riktigheten av konklusjonene. De gav også uttrykk for at skjevheten i fremste del av rammen ikke kan ha noen sammenheng med at rammen var blitt forlenget. Mo tilføyet at det antagelig ville medføre bare små omkostninger å justere bakstillingen.

Slik saken foreligger for Høyesterett, kan jeg ikke se at det er ført bevis for at rammeforlengelsen har ført til skjevhet, verken i selve rammen eller indirekte i bakakselen. Det foreligger da ingen mangel som kan føre til hevning eller prisavslag. Jeg tilføyer at det ikke er sannsynliggjort at akselskjevheten kan føres tilbake til noe forhold som selgeren er ansvarlig for.

Etter mitt resultat må firmaet frifinnes uten at det blir nødvendig å ta standpunkt til om kravet er foreldet etter regelen i kjøpslovens § 54.

Johansen har tapt saken fullstendig, men det foreligger etter min mening likevel særlige omstendigheter, jfr. tvistemålslovens § 180 første ledd, som gjør at han bør fritas for å betale saksomkostninger ikke bare for de tidligere instanser, men også for Høyesterett. Jeg sikter da særlig til det forhold at selgerfirmaet unnlot å orientere kjøperen om at bilens ramme var blitt forlenget på verksted i Norge. Forholdet har rimeligvis medvirket til sakens uheldige utvikling.

Jeg stemmer for denne

dom:

Gaden & Larsen A/S frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Blom: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Røstad, Schweigaard Selmer og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Bernt Aug. Jensen med bilkyndige domsmenn, Nils Solem og Raymond Ranum): – – –

På grunnlag av bevisføringen under hovedforhandlingen legger retten følgende forhold til grunn for sin avgjørelse:

Kort tid etter at Johansen den 28.10.1970 hadde overtatt bilen, merket han en del mangler ved denne:

1) Det første var at lastebilen – som skulle være splitter ny – hadde to brukte fordekk, det ene brukt, det andre banepålagt. Etter Johansens reklamasjon ble dekkene straks utskiftet med nye dekk av Gaden & Larsen A/S, men uten at firmaet senere har kunnet forklare tilfredsstillende hvorledes levering med slik feil har kunnet skje.

 

2) Dernest oppdaget Johansen at bilens ramme var forlenget ved påsveisninger, og dermed blitt av de avtalte 206 tommers lengde, mens han av salgsrepresentanten hadde fått vite at rammen ble produsert i rett størrelse. P.g.a. hans erværv med dyretransport, var det viktig for ham å få en bil med så stort lasteplan, og dette ble ordnet ved at bilfirmaet selv forlenget mellomakslingen på bilen og pr. 2.10.1970 besørget forlengelse av rammen hos Aunes Karosseriverksted A/S, Stjørdal. Johansen var derimot gitt forståelsen av under salgsforhandlingene at selve produksjonen skjedde med den rette lengde, og fikk intet vite om de foretatte forlengelser.

 

3) Ved overtagelsen av bilen måtte Johansen og salgsrepresentanten bruke et skrujern for å få løsnet håndbrekket, og senere hadde Johansen, frem til januar 1972, stadig vanskeligheter med å få av og på håndbrekket – og slik at han ofte ikke klarte å benytte brekket i det hele tatt eller måtte bruke redskaper på dette. Gaden & Larsen A/S (heretter kalt: firmaet) foretok etter reklamasjon flere justeringer av håndbrekket, men først etter siste reparasjon i januar 1972 har dette virket tilfredsstillende.

 

4) Kort tid etter overtagelsen av bilen, ble Johansen (av Marvin Aune) bort oppmerksom på at bilens røde lakk hadde forskjellige farvenyanser, noe firmaet lenge bestred. Retten finner imidlertid bevist at firmaet selv må ha foretatt delvis omlakkering av bilen etter at firmaet den 5.2.1970 hadde mottatt denne i transportskadet stand fra importøren i Oslo. Den gang hadde forsikringsselskapet overfor firmaet taksert denne skade til kr. 387,67, men firmaet har ikke gjort Johansen kjent med at en slik liten skade hadde foreligget (hvilket heller ikke skal være kutyme i bransjen). P.g.a. manglende oversikt ble transportskaden endog bestridt av firmaet i første del av saksforberedelsen for retten.

 

5) Videre oppdaget Johansen at starteren ikke fungerte tilfredsstillende, og selvstarteren har ved 4 forskjellige anledninger vært reparert og utskiftet av firmaet, som også har byttet tenningslås, en gang dynamo, en gang strømregulator og to ganger motstand.

 

6) Johansen har også overfor firmaet reklamert over at varmeapparatet ikke har virket tilfredsstillende, og firmaet vites å ha skiftet termostat i forbindelse med dette. Først fra en reparasjon i nov.-des. 1971 antas varmeapparatet å virke tilfredsstillende.

 

7) Det ble også foretatt utskiftning av batteri, da dette ble for svakt og nye dørlåser er bekostet.

 

8) Det som imidlertid er påberopt som den største og alvorligste mangel ved denne lastebil er et uforholdsmessig stort oljeforbruk. Det er fremlagt opplysninger, som retten legger til grunn, at det i tiden oktober 1970 til utgangen av 1971 gikk med ca. 230 liter smøringsolje til bilens bruk over en strekning på 29255 km, d.v.s. at bilen gjennomsnittlig skal ha brukt I liter smøringsolje pr. 127 km utkjørt distanse. En ekspert fra Ford Motor A/S, Norge har som vitne anslått normalforbruket av olje til 1 liter pr. 300 km kjørt distanse. Det er på det rene at denne lastebiltype, D-1000, skal bruke mer smøringsolje enn vanlig, og noe overforbruk kan også tilskrives feil ved påfyllinger, men det er på det rene at det den hele tid frem til en generalreparasjon i januar 1972 foretatt av firmaet, må ha foreligget en feil ved motoren som har medført et alt for stort oljeforbruk. I mellomtiden hadde bilen mange ganger vært inne på firmaets verksted med klage fra Johansen over oljeforbruket men uten at feilen ble utbedret før det i januar 1972 ble foretatt full overhaling av motoren med skifte av sylinderforinger, stempel og stempelfjærer. Retten finner at motoren nå virker tilfredsstillende. Riktignok har Johansen påberopt seg at han også kort tid etter denne motoroverhaling merket et stort overforbruk av smøringsolje, men en prøve som ble foretatt med bilen under full kontroll den 10.4.1973 viste intet overforbruk. Riktignok ble prøven foretatt uten last og på slett vei, men ansvaret for at den ikke kunne skje under vanlige driftsforhold må belastes Johansen. Det bemerkes at da han i april 1972 avskiltet bilen og truet firmaet med rettssak og hevning av kjøpet – særlig fordi oljeforbruket angivelig fortsatt var for stort, ble han i rek. brev av 20.4.1972 av firmaet bedt om at firmaet fikk kontrollere dette. Johansen nektet imidlertid v/sin prosessfullmektig i svarskriv av 27.4.1972 å ha mere med firmaet å gjøre idet han ville gå til rettssak. Retten legger således til grunn at motoren nå er bragt i orden.

 

Retten har for øvrig under hovedforhandlingen besiktiget lastebilen, og har herunder prøvet motor, bremsesystem, m.v. og har ikke funnet noen feil. På tross av at den har stått ubrukt og under åpen himmel i et år, virket bilen nå å være i forbausende god form.

Retten kan dermed ikke finne noen fyldestgjørende grunn for Johansen til i april 1972 å la bilen avskilte. Resultatet ble endog at han i 2 måneder ble ute av sitt yrke som lastebileier/sjåfør, idet han først i juni 1972 fikk skaffet seg ny lastebil.

Kravet om hevning av kjøpet ble først fremsatt etterat bilen ved de siste reparasjoner i desember 1971 og januar 1972 må ansees for å være bragt i forsvarlig stand. Ved at selgeren til slutt på tilfredsstillende vis retter manglene ved kjøpsgjenstanden og kjøperen så tar den tilbake til fortsatt eie og bruk, vil det være i strid med avtalerettslige prinsipper senere av ham å påberope de tidligere, men utbedrede mangler som grunnlag for hevning av kjøpet. Johansens prinsipale påstand i saken om hevning av kjøpsavtalen for bilen kan dermed ikke tas til følge.

Hva dernest angår Johansens krav om prisavslag, som følge av varige kvalitetsmangler ved bilen, skal bemerkes:

De mangler det her gjelder er omhandlet foran under pkt. 2) og pkt. 4) og ansees av retten for nokså bagatellmessige, og må formentlig kunne kompenseres med den verdiforøkelse som består i at bilen etter kjøring av ca. 30000 km har fått en fullstendig motoroverhaling som beskrevet under pkt. 8. En påsveiset rammeforlengelse i stedet for hel ramme betyr – om sveisingen er fagmessig utført, – neppe noen svekkelse av rammen, men et usikkerhetsmoment kan være til stede. Hva farvenyansen i lakken angår, så skal det et meget skarpt øye til for overhode å registrere forskjellen, og det dreier seg jo ikke her om noen representasjonsbil.

Hva dernest gjelder kravet om erstatning skal bemerkes:

Kjøpslovens § 42 annet ledd, gir en kjøper rett til å få erstatning som følge av skader han er blitt påført ved at salgsgjenstanden ved kjøpets avslutning, «savnede egenskaber som maa ansees tilsikrede». Det må etter rettens mening være en «tilsikret egenskap» at en ny lastebil av årets modell i 1970 og med utsalgspris kr. 118 680 under fornuftig kjøring og før naturlig slitasje melder seg, fungerer tilfredsstillende. Grensetrekningen til de erstatningsbetingende feil kan være vanskelig å trekke, men i dette tilfelle er feilene ved bilens motor-, elektriske anlegg og bremsesystem så tidlig oppdaget, så omfattende og av så lang varighet og med så mange mislykkede reparasjonsforsøk og med så omfattende skadevirkninger for kjøperen at ansvaret og risikoen for de skader som er forvoldt bør ligge hos selgeren. Disse feil ved bilen har etter rettens vurdering allerede foreligget da Johansen mottok den fra firmaet den 28.10.70, og firmaet kan ikke fri seg for erstatningsansvar for forvoldt skade ved at Norges Bilbransjeforbunds standardformular for kjøpekontrakt, som har vært benyttet, med mikroskopisk skrift inneholder en passus om at «Utover ovennevnte garanti kan kjøperen ikke gjøre noe erstatningskrav eller noe annet krav eller forføyning som følge av mangler gjeldende overfor selskapet».

For det første peker omstendighetene med manglende utfyllelse av punktene på kjøpekontraktens bakside – herunder spørsmålet om garantitidens varighet – i retning av at kjøperen ikke er gjort kjent med disse bestemmelser. Dernest vil en slik generell ansvarsfraskrivelse komme i strid med alminnelige rettsprinsipper, idet den endog synes å ville frita for culpaansvaret. Videre må gjelde at urimelige klausuler om fraskrivelse av risiko og ansvar i kjøpsforhold må kunne settes til side dersom vilkårene fremtrer som ensidig diktert av et salgsmonopol, og hvor således ikke kjøper-interessene på betryggende måte kan gjøre sine interesser gjeldende.

Dersom de feil ved bilen som forelå var blitt tilfredsstillende rettet av firmaet ved første reparasjon, ville neppe noe stort tap ha oppstått. Når så ikke skjedde, må retten tilskrive dette at firmaets bilverksted ikke hadde skaffet seg tilstrekkelig erfaring om denne bilmodell til å mestre dette. Det er opplyst at Ford lastebil D-1000 var ganske ny på markedet og at det senere ble erfart at motoren var utstyrt med ikke tilfredsstillende stempelfjærer, at håndbrekket hadde en ny og uheldig konstruksjon, og at det var feil med startinnslaget. Det må imidlertid være forhandlerens risiko at hans verksted mestrer problemene, idet ingen kjøper er tjent med å være en prøveklut for et verksted, slik situasjonen her bærer preg av.

Til stadighet hadde Johansen gjennom mer enn et år, sin bil til reparasjon på verkstedet før feilene ble tilfredsstillende rettet, og feilene ved bilen medførte et betydelig ervervstap for ham – et tap retten finner at firmaet plikter å dekke.

Hans levebrød var med sin lastebil å frakte levende slakt for Bøndernes Salgslag, Trondheim. Lagets transportformann har som vitne opplyst at Johansen var betraktet som påliteligheten selv, men at det var så viktig å få fram slaktet i rett tid at de stadige forsinkelser og iblant umuliggjorte leveranser som følge av kluss med denne lastebilen medførte, forårsaket at salgslaget måtte redusere hans oppdrag radikalt og bl.a. nekte ham de mest lukrative transporter, nemlig langtransporter. Hertil kommer så tapt arbeidsfortjeneste i de uker bilen har måttet stå på verksted. Å finne frem til noen eksakt beregning av det beløp i tapt arbeidsfortjeneste frem til 20.1.1972, som firmaet har erstatningsansvar for, lar seg ikke gjøre, så retten finner å måtte legge et skjønnsmessig beløp til grunn, og er kommet til at erstatningsbeløpet passende bør settes til kr. 10 000 og med 6% rente fra forliksklagens forkynnelse den 3.5.1972. – – –

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Helge Bassett. Inge Kolberg og Erik Sølberg med fagkyndige domsmenn, siv.ing. Torbjørn Haug og disponent Otto Vinje): – – –

Lagmannsretten skal bemerke:

Avtalen mellom partene går ut på levering av en Ford lastebil type D-1000 med 206″ akselavstand. Det er på det rene at firmaet ikke hadde en fabrikkny bil med denne akselavstand på lager. Firmaet tok derfor en D-1000 med 186″ akselavstand og forlenget rammen på denne og satte inn en standard aksel på 206″, slik at akselavstanden ble som avtalt. Dette skjedde uten at Johansen ble underrettet. Firmaet har under ankeforhandlingen hevdet at en slik forlengelse er en kurant sak og forekommer ofte. Selv om det skulle forholde seg slik, mener lagmannsretten at det må være selvsagt at noe slikt ikke må gjøres uten at kjøperens samtykke er innhentet på forhånd. I virkeligheten har Johansen fått en bil som ikke er i overensstemmelse med avtalen. Om dette skal få noen konsekvenser, skal lagmannsretten senere komme tilbake til.

Lagmannsretten legger i likhet med byretten til grunn at det etter leveringen viste seg at bilen hadde en del mangler. Således er det på det rene at enkelte av dekkene ikke var nye. Dette ble imidlertid omgående ordnet av firmaet. Lagmannsretten finner det også på det rene at Johansen hadde vanskeligheter med starteren, tenningslås, dynamo, batteri og varmeapparat og det er også sannsynlig at bilen hadde for stort oljeforbruk. Om håndbrekket virket tilfredsstillende er det dissens mellom partene. Disse feil ble imidlertid dels utbedret etterhvert og dels ved en større hovedreparasjon som ble utført ved firmaets verksted i januar 1972. Alt dette skjedde uten utgift for Johansen. Dørlåsene ble også reparert, men utgiftene til dette er belastet Johansen.

Johansen har også for lagmannsretten påberopt seg disse mangler som grunnlag for sitt krav om heving, idet han hevder at han ikke har godtatt hovedreparasjonen i januar 1972 som fyldestgjørende. Lagmannsretten er ikke enig i dette.

Johansen var under reparasjonen i januar 1972 bistått av NAF’s tekniske konsulent i Trondheim, som i en uttalelse av 22. januar 1972 sier følgende:

«Spørsmål: Eieren drev med dyretransport, og da han hadde endel vanskeligheter med bilen, som fremdeles var i garantiperioden for ansvar fra selgerens side, oppsøkte eieren konsulenten for rådsøkning, og fremstilte vognen for besiktigelse. Han meddelte at det var et stort oljeforbruk ca. 7-8 liter pr. 100 mil, og at motoren trakk svært dårlig. Håndbrekket var defekt, idet virkningen var svak, selv med et meget kraftig tiltrekk, hvoretter det låste seg slik at en måtte bruke brekkjern for å få løsnet det igjen. Varmeutstyret virket ikke i det hele tatt. Batteriet hadde dårlig kapasitet, og eieren mente det var en overledning. Dørlåsene var helt defekte.

Svar: Konsulenten fant at de nevnte mangler var tilstede. Moren blåste ut en veldig blåfarget røyksky, og håndbrekket var helt utilfredsstillende i sin virkemåte. Det var kaldt i førerhuset, og dørene ble holdt i lukket stilling med taug, fordi låsene var i ustand. Vognen ble kjørt til GADEN & LARSEN’s verksted 11.1.72 og konsulenten konfererte da med driftsingeniøren der om de mangler som måtte rettes på. Verkstedet sa seg enig i reklamasjonen angående de garantipliktige utbedringer, og arbeidet ble umiddelbart etterpå igangsatt. 20.1 .n.e. var vognen kjøreklar igjen, og konsulenten fikk ved besiktigelse inntrykk av at arbeidet var tilfredsstillende utført, hvilket eieren også sa seg enig i, hvoretter denne overtok vognen og kjørte avgårde med den.»

Lagmannsretten ser det slik at de feil som ble utbedret etterhvert og de som ble reparert ved hovedreparasjonen i januar 1972 ikke nå kan brukes som grunnlag for heving av kjøpet. Johansen har akseptert at firmaet reparerte feilene og lagmannsretten kan ikke se at det er ført noe bevis for at utbedringene og reparasjonen ikke er tilfredsstillende utført. Det er riktignok så at Johansen den 15. april 1972 ved brev fra h.r.advokat Mjøsund igjen klaget over at bilen brukte for mye olje. Det ble i den forbindelse arrangert en testtur fra Trondheim til Levanger og tilbake under deltagelse av representanter for firmaet og hvor Johansen, og med ham også NAF’s tekniske konsulent deltok uten at det kunne konstateres noe unormalt forbruk av olje. Det er videre hevdet at håndbrekket fortsatt ikke virket tilfredsstillende, men heller ikke dette er sannsynliggjort for lagmannsretten. Såvidt skjønnes, virket dette tilfredsstillende under byrettens befaring, der bilen ble prøvet.

Johansens reklamasjon over fargenyanser, ble først fremsatt ved h.r.advokat Mjøsunds brev til firmaet av 29. februar 1972, mer enn 1 år etter leveringen. Det er på det rene at dette ikke ble oppdaget av Johansen selv, men av en bekjent av ham kort tid i forveien. Lagmannsretten har konstatert at denne fargenyansen er til stede. Den er bagatellmessig og kan ikke sees å representere noen kjøpsrettslig mangel. Reklamasjonen er for øvrig fremsatt etter utløpet av 1-årsfristen i dagjeldende § 54 i kjøpsloven.

Etter at byrettens dom ble avsagt 3. mai 1973, mente Johansen å kunne konstatere at rammen på bilen var skjev. Han henvendte seg i begynnelsen av juli 1973 til Statens bilsakkyndige i Nord-Trøndelag for å få målt opp rammen og lengdeavvik på akslene. Etter at bilsakkyndige hadde henvist ham til et privat verksted for måling, ble det av dette konstatert at rammen hadde en skjevhet på 5 mm som utgjorde 20 mm i lengdeavvik på akslene. Statens bilsakkyndige i Nord-Trøndelag foretok deretter i august måned 1973 måling og konkluderte med at det var tildels ganske betydelige skjevheter i rammen. Dette forhold foranlediget at lagmannsretten oppnevnte hovedlærer Ola Hegstad ved Trondheim yrkesskole, Bilavdelingen, som sakkyndig til bl.a. å undersøke skjevheten i rammen. I en uttalelse av 11. juni 1976 konkluderte den sakkyndige med at rammen av ham ble vurdert til å være så rett som man kunne forvente. Han har utdypet sin uttalelse under ankeforhandlingen og opprettholdt sin konklusjon om at han for sitt vedkommende kan godta rammen slik den er. Hva som etter den sakkyndige ikke kan godtas, er at bakakselen har en skjevhet, noe som sikkherhetsmessig er forkastelig. Bilen vil bli dratt ut mot høyre. Han mener dog at dette kan la seg justere uten for store omkostninger.

Lagmannsretten finner det klart at denne skjevhet i akslingen representerer en vesentlig mangel ved bilen og at det er hevet over rimelig tvil at dette skyldes feil ved kappingen og skjøtingen av rammen. Såvidt skjønnes vil ikke bilen bli tillatt registrert før denne mangel er rettet.

Firmaet har motsatt seg at dette forhold trekkes inn i ankesaken etter tvml. § 366 og at det dessuten er reklamert for sent og etter utløpet av 1-årsfristen i dagjeldende § 54 i kjøpsloven. Som foran nevnt har lagmannsretten funnet at skjevheten i akslingen må skyldes feil ved kappingen og skjøtingen av rammen. At rammen var kappet og forlenget, var påberopt av Johansen også for byretten, som dog ikke fant at dette representerte noen kvalitetsmangel ved bilen. At dette ikke er riktig, har først vist seg etter at byrettens dom var avsagt og etter grundige undersøkelser av fagkyndige. Under disse omstendigheter kan lagmannsretten ikke se at det er noe til hinder for å trekke dette inn i ankesaken og lagmannsretten kan heller ikke se at firmaet har noen rimelig grunn til å motsette seg dette. Sålenge kappingen og skjøtingen også for byretten var påberopt som kvalitetsmangel, må dette være tilstrekkelig i relasjon til kjøpslovens § 54, selv om den alvorligste konsekvens av kapping og skjøting først ble oppdaget senere.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at betingelsene for heving av kjøpet av lastebilen er til stede.

Dette var altså hele dommen. Dersom du har lyst til å lese mer om å heve bruktbilkjøp kan du lese mer om dette i denne artikkelen.

Av advokat Eirik Teigstad

biladvokat

Jeg heter Eirik Teigstad og er én av syv advokater i Advokatfirmaet Teigstad AS. Jeg har noe bilteknisk bakgrunn fra tidligere. Vi hjelper deg med reklamasjonssaker etter bilkjøp og bilsalg.

Spørsmål om reklamasjon etter bilkjøp eller bilsalg?

Send en uforpliktende henvendelse til advokatene i Advokatfirmaet Teigstad AS dersom du har spørsmål om heving, prisavslag og erstatning.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.