Forbrukerkjøpsloven § 29 med lovkommentar

Forbrukerkjøpsloven § 29 med lovkommentar

Forbrukerkjøpsloven § 29 regulerer i første og annet ledd forbrukerens rett til å velge mellom metode for avhjelp, henholdsvis retting eller omlevering, som følge av at det foreligger mangel ved salgstingen. Tredje ledd regulerer selgerens rett til å tilby retting eller omlevering uavhengig av om forbrukeren krever dette (defensiv avhjelpsrett).


Forbrukerens rett til å velge mellom primære rettigheter

Retten til retting eller omlevering er etter loven de primære rettighetene for forbrukeren hvis det foreligger mangel ved salgsgjenstanden. Hovedregelen etter forbrukerkjøpsloven § 29 første ledd første punktum er at forbrukeren når det foreligger en mangel, kan velge hvilken av de to mangelsbeføyelsene som han eller hun vil gjøre gjeldende.

Bare dersom mangelen ikke rettes eller tingen ikke omleveres i samsvar med lovens krav, har forbrukeren rett til prisavslag eller heving, jf. § 31 og § 32. Rett til prisavslag og heving regnes som sekundære rettigheter, se merknadene til § 26. Lovens ordning innebærer at forbrukeren er avskåret fra retten til prisavslag eller heving så lenge det er aktuelt med retting eller omlevering.

Retten til å kreve erstatning går på tvers av inndelingen mellom primære og sekundære rettigheter, se marknadene til § 26.

Selgerens plikt til å sørge for avhjelp

Forbrukerkjøpsloven benytter begrepet «avhjelp» som et fellesbegrep for retting og omlevering. Hva de to mangelsbeføyelsene nærmere innebærer, skal redegjøres for i det følgende.

Retting

Omfanget av selgerens plikt til retting beror på hva som ligger i begrepene «retting» og «mangel».

Loven definerer ikke direkte begrepet «retting» av mangel. I forbrukerkjøpsdirektivets art. 1 nr. 2 bokstav f defineres «retting» som «å sette forbruksvaren i den stand avtalen fastsetter i tilfelle manglende avtalemessighet». Loven antas å bygge på denne definisjonen. Rettingen skal skje «uten kostnad» for forbrukeren, jf. § 30 første ledd.

Selgeren har ikke plikt til å rette annet enn den mangelen som forbrukeren har reklamert over. Det kan likevel ikke utelukkes at selgeren etter omstendighetene bør ta opp forhold som oppdages og kan utgjøre en mangel, med forbrukeren.

Omlevering

Loven definerer «omlevering» som at selgeren «leverer tilsvarende ting», jf. forbrukerkjøpsloven § 29 første ledd første punktum. Likestilt med dette er at selgeren sørger for levering av tilsvarende ting.

Kravet til «tilsvarende ting» må ses i sammenheng med at omlevering ikke må være umulig, jf. § 29 første ledd annet punktum. Også omlevering skal skje «uten kostnad» for forbrukeren, jf. § 30 første ledd.

Unntak fra selgerens plikt til å sørge for avhjelp

Den fremgår av forbrukerkjøpsloven § 29 første ledd annet punktum at forbrukeren ikke kan velge fritt mellom retting eller omlevering hvis gjennomføring av den aktuelle avhjelpsform er «umulig» eller «volder selgeren urimelige kostnader».

1) Avhjelp er umulig

Umulighetsalternativet kan ved siden av alternativet «urimelige kostnader» virke noe overflødig og selvsagt. At selgeren ikke har plikt til å foreta retting eller omlevering dersom dette er umulig, har nær sammenheng med utvikling av urimelige kostander. Når en av avhjelpsformene er umulig, vil det i de fleste henseender oppstå urimelige kostnader dersom den aktuelle avhjelpsform likevel skal forsøkes å gjennomføres. Dessuten vil det faktum at store og urimelige kostnader i forbindelse med avhjelpen, på sin side kunne gjøre det umulig for selgeren å gjennomføre ut fra sin økonomiske situasjon.

Det er liten grunn til å trekke noe skarpt skille mellom lovens to alternative unntak fra selgerens plikt til å sørge for avhjelp.

2) Avhjelp volder selgeren urimelige kostnader

Urimelige kostnader kan foreligge i to ulike situasjoner som bør holdes atskilt.

Den første situasjonen er når den ønskede beføyelsen i seg selv er urimelig kostbar, selv om den ikke sammenlignes med andre beføyelser. Det er først og fremst aktuelt der retting er mulig, men ikke omlevering. Dessuten kan både retting og omlevering være mulig, men begge deler innebærer isolert sett urimelige kostnader for selgeren.

Den andre situasjonen er når den ønskede beføyelsen ikke i seg selv er urimelig kostbar, men kostnadene blir urimelige sammenliknet med den alternative beføyelsen.

Etter § 29 annet ledd skal det ved vurderingen av om kostnadene er urimelige, «særlig» legges vekt på tre momenter: «verdien av en mangelfri ting, mangelens betydning og om andre beføyelser kan gjennomføres uten vesentlig ulempe for forbrukeren».

Rt. 2006 s. 179 (Støvletthældommen)

Dommen inntatt i Rt. 2006 s. 179 (Støvletthældommen) er sentral for å forstå nærmere hva som utgjør «urimelige kostnader» etter forbrukerkjøpsloven § 29 første ledd.

Saken gjaldt kjøp av et par støvletter til kr 1360. Seks uker etter kjøpet falt hælen på den ene støvletten av, noe som medførte at varen hadde en mangel. Spørsmålet var om forbrukeren hadde krav på omlevering eller om hun måtte nøye seg med retting. Omlevering ville koste selgeren rundt kr 450, mens retting ville koste kr 65. Retting ville ikke på noen måte forringe støvlettene funksjonelt eller estetisk. Høyesteretts flertall kom til at forbrukeren ikke hadde krav på omlevering.

Høyesterett påpekte at det ved vurderingen av begrepet ”urimelige kostnader” i § 29 første ledd, ikke kan legges ensidig vekt på den enkelte omlevering. Selv om en enkelte omlevering ikke fører til urimelige kostnader for selgeren, er det ikke dermed sagt at det ikke vil gjøre det i det store bildet. Det vil være hensiktsmessig å se på hvor mye som selges av den aktuelle varen hvert år. Dersom alle reklamasjoner skulle ført til omlevering, ville dette samlet sett ført til urimelige kostnader for selgeren. Utdrag fra dommens avsnitt 36:

Isolert sett kan det vanskelig sies at omlevering til en merkostnad på knapt 400 kroner vil volde en næringsdrivende urimelige kostnader. Det er opplyst at det i Norge årlig selges henimot 20 millioner par fottøy. Innhentete opplysninger i bransjen kan tyde på at mengden av reklamasjoner hvor kunden helt eller delvis gis medhold, klart overstiger én prosent, og at 1 ½ prosent er et rimelig anslag for hyppigheten av slike reklamasjoner. Med det salgsvolum som er opplyst, vil dette gi et samlet årlig antall på bortimot 300.000. Dette innebærer at den enkelte butikk årlig mottar et betydelig antall reklamasjoner der det kan bli spørsmål om omlevering eller reparasjon. På denne bakgrunn kan det ved vurderingen av begrepet «urimelige kostnader» i § 29 første ledd ikke være riktig å legge ensidig vekt på at den enkelte omlevering bare fører til en begrenset økonomisk belastning for selgeren.

Høyesterett la i sin avgjørelse stor vekt på en rimelighetsvurdering som knyttet seg til forholdstallet mellom kostnadene ved henholdsvis retting og omlevering. I vilkåret om at selgeren ikke skal påføre ”urimelige kostnader”, ligger det et krav om at omleveringskostnadene må være «vesentlig høyere» enn reparasjonskostnadene. I denne saken var forholdet på 7 til 1. Høyesterett sier at kravet til vesentlighet bør være oppfylt der forskjellen også er mindre, ned mot forhold 2 til 1 eller 3 til 1. Se dommens avsnitt 43:

Begge parter har – med støtte av hjelpeintervenientene – gitt uttrykk for at Høyesterett ved sin avgjørelse bør gi uttrykk for retningslinjer som i praksis kan anvendes i lignende tvister ved kjøp av rimelige, masseproduserte forbruksvarer, og hvor fullgod reparasjon kan skje uten nevneverdig ulempe for kjøperen. Når loven oppstiller som vilkår at selgeren påføres urimelige kostnader, ligger det i dette et krav om at omleveringskostnadene må være vesentlig høyere enn reparasjonskostnadene. I dette tilfellet er det som nevnt tale om et forhold på 7 til 1, eller enda litt mer hvis man trekker ut merverdiavgiften fra reparasjonsbeløpet. Jeg antar at kravet til vesentlighet bør være oppfylt allerede der forskjellen er atskillig mindre, og ned mot det forhold 2 til 1 eller 3 til 1 som den ankende part har antydet.

Høyesterett kommer også med uttalelser som retter seg mot miljøhensyn. Førstvoterende kom til at samfunnsøkonomiske vurderinger ga støtte for selgerens adgang til å tilby retting. Utdrag fra dommens avsnitt 38:

Sakens spørsmål må, slik jeg ser det, vurderes i et noe bredere perspektiv. En utstrakt plikt til omlevering vil innebære at det med loven i hånd etableres en «bruk og kast»-ordning som det generelt kan være grunn til å ta avstand fra. Selv om belastningene for miljøet nok vil variere, alt avhengig av de egenskaper produktet har, kan det ut fra en bredere samfunnsøkonomisk betraktning være grunn til å reagere mot at forbrukerkjøpsloven anvendes slik at den fører til en slik manglende bruk av tilgjengelige ressurser.

Selgerens defensive avhjelpsrett

Forbrukerkjøpsloven § 29 tredje ledd regulerer selgerens rett til å sørge for retting eller omlevering. Formålet med regler om selgerens defensive avhjelpsrett er at selgeren kan avverge andre mer tyngende krav fra forbrukeren.

Tredje ledd første punktum omfatter tilfeller der forbrukeren «verken krever retting eller omlevering etter loven». Selgeren kan i disse tilfellene «tilby» retting eller omlevering dersom dette skjer «uten opphold». Selgerens rett til å forta avhjelp inntrer ved at forbrukeren aksepterer tilbudet.

For at selgeren skal kunne tilby defensiv avhjelpsrett med den virkningen som loven forutsetter, er det avgjørende at tilbudet fremsettes «uten opphold». Det er tilbudet som skal gis uten opphold. Avhjelpen må skje innen rimelig tid, jf. § 30 første ledd.

Etter tredje ledd annet punktum kan forbrukeren ikke kreve prisavslag eller heving hvis selgeren gjennom å benytte sin rett etter første punktum sørger for at avhjelp skjer i samsvar med loven.

Forbrukerens rett og plikt til selv å sørge for avhjelp

Forbrukeren kan ha rett ril selv å sørge for reparasjon av tingen for så å kreve erstatning for utgiftene til dette, se § 33.

Det kan også etter omstendighetene tenkes at forbrukeren har en plikt til å gjennomføre eller å sørge for avhjelp for å begrense det tapet mangelen ellers ville volde selgeren. Dette kan særlig være aktuelt når det er tale om relativt enkle tiltak som det er nærliggende å sette i verk for å begrense en skade eller et tap som følge av mangel i tilfeller der det er vanskelig for selgeren å sørge for effektiv avhjelp umiddelbart. Når det gjelder omfanget av forbrukerens erstatningskrav, er det naturlig å forankre plikten i forbrukerens tapsbegrensningsplikt etter § 54 første ledd.

Forbrukerkjøpsloven § 29:


§ 29. Retting og omlevering (avhjelp)

Forbrukeren kan velge mellom å kreve at selgeren sørger for retting av mangelen eller leverer tilsvarende ting (omlevering). Dette gjelder ikke hvis gjennomføring av kravet er umulig eller volder selgeren urimelige kostnader.

Ved avgjørelsen av om kostnadene er urimelige etter første ledd annet punktum, skal det særlig legges vekt på verdien av en mangelfri ting, mangelens betydning og om andre beføyelser kan gjennomføres uten vesentlig ulempe for forbrukeren.

Selv om forbrukeren verken krever retting eller omlevering etter loven, kan selgeren tilby retting eller omlevering dersom dette skjer uten opphold. Dersom selgeren sørger for slik retting eller omlevering i samsvar med loven, kan forbrukeren ikke kreve prisavslag eller heving.

Av advokat Eirik Teigstad

biladvokat

Jeg heter Eirik Teigstad og er én av syv advokater i Advokatfirmaet Teigstad AS. Jeg har noe bilteknisk bakgrunn fra tidligere. Vi hjelper deg med reklamasjonssaker etter bilkjøp og bilsalg.

Spørsmål om reklamasjon etter bilkjøp eller bilsalg?

Send en uforpliktende henvendelse til advokatene i Advokatfirmaet Teigstad AS dersom du har spørsmål om heving, prisavslag og erstatning.