Forbrukerkjøpsloven § 15 med lovkommentar

Reklamasjon av bilkjøp på grunnlag av elektroniske feilForbrukerkjøpsloven § 15 oppstiller krav til tingens egenskaper. Det følger av forbrukerkjøpsloven § 16 første ledd bokstav a at det foreligger mangel hvis tingen ikke er i samsvar med ett eller flere av kravene i § 15.

---

Konkret mangelsvurdering: Tingen skal være i samsvar med avtalen

Forbrukerkjøpsloven § 15 første ledd fastslår det grunnleggende prinsipp at tingen skal være i samsvar med det som følger av avtalen, med hensyn til både «art, mengde, kvalitet, andre egenskaper og innpakning». Bestemmelsen forutsetter et utgangspunkt om avtalefrihet for varens egenskaper. Det vil si at partene positivt kan avtale nærmere hvilke krav som skal stilles til tingens egenskaper. Dette innebærer også en adgang for partene til å ta forbehold om at tingen har visse egenskaper.

Henvisningen til det som «følger av avtalen» refererer først og fremst til en skriftlig avtaletekst, men omfatter også partenes forutsetninger og andre forhold rundt det enkelte kjøp, jf. NOU 1993: 27 s. 120-121. Kravene til varens egenskaper må etter dette kartlegges ut fra alminnelige prinsipper for tolkning av avtaler.

Dersom avtalen kun viser til betegnelsen av varen, må dette normalt forstås slik at varen skal ha en slik beskaffenhet som varer med en slik betegnelse vanligvis har, jf. NU 1984: 5 s. 224.

Første ledd forutsetter en konkret vurdering av varens faktiske egenskaper sammenholdt med de egenskaper som følger av avtalen og dens forutsetninger.

Abstrakt mangelsvurdering: Nærmere krav til tingens egenskaper

Til forskjell fra forbrukerkjøpsloven § 15 første ledd, inneholder annet ledd krav til tingens egenskaper som gjelder selv om disse ikke følger av avtalen. Kriteriene i annet ledd kan anvendes også hvis det er uklart hva som følger av avtalen.

I likhet med første ledd forutsetter annet ledd at avtalen er utgangspunktet for mangelsvurderingen, og at partene som utgangspunkt står fritt til å avtale tingens egenskaper. I praksis fungerer kravene i annet ledd slik at selgeren konkret må si fra til forbrukeren før avtale inngås dersom han ønsker å legge til grunn mindre strenge krav til tingens egenskaper.

Det fremgår ikke eksplisitt av bestemmelsen hvem som har bevisbyrden for det forhold at det er avtalt noe annet enn det som følger av loven. Ot.prp s. 164 sp. 2 tar opp spørsmålet om forbrukeren har akseptert at tingen skal ha dårligere egenskaper enn de som følger av annet ledd: «Det er neppe mulig å oppstille helt faste kriterier eller prinsipper for hvordan slike faktiske tvilsspørsmål skal løses, selv om situasjonen ofte vil ligge slik an at det er opp til selgeren å vise at forbrukeren faktisk har akseptert særlig lave krav til varens egenskaper mv. En slik aksept behøver imidlertid ikke alltid å foreligge i form av ord, underskrift eller lignende. Det kan i visse tilfeller følge av kjøpssituasjonen at kravene til varen må stilles noe lavere enn vanlig».

Bokstav a: Vanlig formål

Etter forbrukerkjøpsloven § 15 annet ledd bokstav a skal tingen passe for de formål som tilsvarende ting vanligvis brukes til. Den nærmere rekkevidde av bestemmelsen kan være noe uklar.

Tingen skal oppfylle en visse generell minstestandard, jf. NOU 1993: 27 s. 121 sp. 2. Det kreves at den har slike egenskaper at den kan brukes til det tilsvarende ting vanligvis brukes til.

Hvilke egenskaper er omfattet?

Bokstav a tar sikte på å omfatte alle egenskaper som er relevante med hensyn til de formål tilsvarende ting vanligvis brukes til, jf. NOU 1993: 27 s. 121 sp. 2 og NU 1984: 5 s. 225. Bestemmelsen legge ren objektiv risiko på selgeren for tingens formålstjenlighet i vid forstand. Det gjelder uansett hva som er årsaken til at tingen ikke passer.

Bestemmelsen sikter ut fra sin opprinnelse først og fremst til faktiske forhold ved tingen, men den kan også anvendes ved andre typer mangler. For eksempel forskriftsmangler og rettsmangler.

Det følger av forarbeidene at bestemmelsen har et anvendelsesområde som ikke uten videre kan leses ut av lovteksten. Som regel må tingen ha slike egenskaper som er normale for tilsvarende varer, jf. NI 1984: 5 s. 225. Etter dette vil det for eksempel foreligge en mangel dersom tingen kan brukes til det aktuelle formålet, men bruker vesentlig mer energi eller krever vesentlig mer vedlikehold enn der som er normalt for tilsvarende ting.

Avgrensninger

Det må trolig avgrenses mot egenskaper eller mangel på egenskaper ved en ting som først viser seg etter levering, jf. Rt. 1998 s. 774 (videospillerdommen). I denne saken forelå det en svikt ved en IR-mottaker i fjernkontrollen til en videospiller som først viste seg tre og et halvt år etter levering. Høyesterett kom til at svikten utgjorde en mangel, men at forholdet ikke var omfattet av kjøpsloven § 17 annet ledd bokstav a. Dommen kom før forbrukerkjøpslovens ikrafttredelse, men kjøpsloven § 17 annet ledd bokstav a samsvarer med den bestemmelse som i dag finnes i forbrukerkjøpsloven § 15 annet ledd bokstav a. Det ble videre uttalt at bestemmelsen «først og fremst [omfatter] egenskaper eller mangel på egenskaper ved en vare som viser seg tidligere i tidsforløpet enn tre og et halvt år etter leveringen». Mangelsvurderingen ble i stedet forankret i det ulovfestede kravet til vanlig god vare. I dag er det likevel mest nærliggende å anvende forbrukerkjøpsloven § 15 annet ledd bokstav b på forholdet.

Det må trekkes en grense mellom minstekrav til varens generelle standard og variasjoner i tingens kvalitet ut over dette, jf. Ot.prp. nr. 80 (1986-87) s. 59 sp. 2. I forarbeidene uttales det: «Det er likevel klart at ulike ting kan ha forskjellig kvalitet, uten at den dårligste av den grunn kan anses mangelfull. Ved vurderingen må det rimeligvis tas hensyn til forholdene omkring kjøper, f eks prisen».

Hvilke formål er vanlige?

Tingens betegnelse vil ofte gi en indikasjon på hvilket bruksformål som er det vanlige. Det må for øvrig skje en vurdering av omstendighetene. Det kan blant annet tas hensyn til markedsføring av tingen og slik faktisk bruk som er vanlig for tingen. Vurderingen er objektiv i den forstand at det er uten betydning om den konkrete kjøperen ønsket å bruke tingen til det vanlige formål som tingen ikke passer til.

Dersom tingen vanligvis brukes til flere formål, skal tingen passe til alle disse formålene.

Bokstav b: Forbrukeren begrunnede normalforventning

Etter forbrukerkjøpsloven § 15 annet ledd bokstav b skal tingen svare til det som forbrukeren har grunn til å forvente ved kjøp av en slik ting når det gjelder holdbarhet og andre egenskaper.

Bokstav b har ingen direkte parallell i kjøpsloven, men den kan anses som en kodifikasjon av det ulovfestede kravet til alminnelig god vare, jf. Rt. 1998 s. 774 (videospillerdommen) og Ot.prp. s. 165 sp. 2. Bestemmelsen innebærer et mindre behov for utvidende tolkninger av bokstav a.

Årsaken til at tingen ikke svarer til forbrukerens berettigede forventning er i prinsippet uten betydning. Forutsetningen er at forholdet kan føres tilbake til tidspunktet da risikoen gikk over på forbrukeren, og at svikten ikke skyldes forhold på forbrukerens side. Forhold som er forbrukerens risiko kan for eksempel være svikt som skyldes mangelfullt vedlikehold, uriktig bruk eller montering.

Det fremheves et krav til tingens «holdbarhet», men bestemmelsen omfatter generelt ulike egenskaper ved tingen. Dette kan for eksempel være driftskostnader, alminnelig kvalitet, brukervennlighet, krav til vedlikehold og bruksområde. På den annen side er det vanskelig å se at bestemmelsen dekker egenskaper eller forhold som er knyttet til tingens tilblivelse eller opprinnelse ellers.

Etter bestemmelsen er det sentrale hva forbrukeren objektivt sett har grunn til å forvente seg, jf. Ot.prp. s. 165 sp. 2. Videre utdypet som at: «Dette innebærer at det ikke skal tas utgangspunkt i den enkelte forbrukerens individuelle, subjektive forventninger. En kjøper som har urealistisk høye forventninger om vedkommende produkt, kan ikke gjøre gjeldende at tingen har en mangel dersom disse forventningen skuffes. Dersom vedkommende bygger sine forventninger på opplysninger som er gitt spesielt til ham eller henne, må mangelsvurderingen i stedet bygge på for eksempel avtalen eller de gitte opplysningene, jf. § 15 første ledd og § 16 første ledd bokstav c».

Ut fra dette utgangspunktet, kan man si at bestemmelsen gir forbrukeren rett til å forvente normal standard når det gjelder tingens ulike egenskaper. I Rt. 1998 s. 774 taler Høyesterett om «en begrunnet normalforventning». Kravet vil gjelde uansett om kjøperen selv forventet mindre av varen. Bestemmelsens standard er fravikelig, i den forstand at en konkret avtale kan medføre at forbrukeren likevel ikke kan kreve normal standard.

Hva skal det sammenlignes med?

Det fremgår ikke eksplisitt av loven hva det i vurderingen skal sammenlignes med, ut over en henvisning til hvilke krav forbrukeren kan forvente til «en slik ting». Det er likevel nærliggende å ta utgangspunkt i at det skal sammenlignes med  produkter med lignende egenskaper og i lignende prisklasse, i tillegg til at det tas hensyn til eventuelle kvalitetsstandarder som måtte finnes innenfor den aktuelle bransje.

Grunnlaget for forbrukerens forventninger

Forarbeidene lister opp noen momenter som kan sanne grunnlag for berettigede forventninger hos forbrukeren. Pris, forhold ved produktet i seg selv, forhold knyttet til markedsføring, lengde av eventuell garantitid, eventuell klassifisering av produktet og kvalitetsstandarder innenfor bransjen, jf. Ot.prp. s. 165-166.

Kjøpesummen har stor betydning for forbrukerens forventing til kvalitet. Det kan forutsetningsvis leses ut fra § 17 første ledd bokstav a at kjøpesummen er et sentralt moment. Dersom varen skulle selges til nedsatt kjøpesum, beror det på de øvrige omstendighetene om det gir grunn til å senke kravet til varens egenskaper.

At en ting er solgt brukt vil i seg selv være en indikasjon på at ringen ikke kan forventes å være feilfri. At en ting er solgt som utstillingsmodell med betydelig prisreduksjon vil normalt  ikke innebære at forbrukeren kan forvente reduserte krav til tingens egenskaper, med mindre de øvrige omstendigheter tilsier at forventningene senkes.

De forventningene som er skapt gjennom markedsføring og opplysning må kunne ha «betydelig vekt» ved vurderingen, jf. Ot.prp. s. 166 sp. 1.

Hvilket bruksmønster skal legges til grunn?

Ved vurderingen av hva tingen må tåle, kan det spørres om det er den ideelle bruk som skal legges til grunn, eller om det kan tas hensyn til hvordan forbrukere normalt bruker tingen.

Av Høyesteretts avgjørelse Rt. 2007 s. 1274 (mobiltelefondommen) fremgår det at det etter omstendighetene er atskillig rom for å ta hensyn til vanlig bruk av tingen, selv om denne avviker fra den ideelle bruken. Dette kan uttrykkes som at det gjelder visse minstekrav til at tingen kan brukes i samsvar med allment aksepterte bruksmønstre.

Særlig om krav til holdbarhet

Bokstav b har sin fremste selvstendige betydning for krav til tingens «holdbarhet». Hva som på dette punkt kreves, illustreres av den sentrale avgjørelsen i Rt. 1998 s. 774 (videospillerdommen).

Som det er redegjort for ovenfor, var spørsmålet i saken om det forelå mangel ved en videospiller, slik at forbrukeren hadde krav på dekning av reparasjonsomkostninger. Forbrukere hadde i 1989 kjøpt en videospiller til en markedspris for en vanlig god videospiller. Fjernkontrollen sviktet etter tre og et halvt års bruk, slik at videospilleren ikke lenger kunne programmeres for senere opptak. Dette medførte at forbrukeren ikke lenger kunne nyte den vanlige nytten som en fjernkontroll gir. Retten la til grunn at en slik svikt ikke var uvesentlig. Spørsmålet ble videre om denne svikten innebar en mangel. Mangelsvurderingen ble forankret i et ulovfestet krav på «alminnelig god vare». Høyesterett uttalte videre at det avgjørende var hvilken holdbarhet forbrukeren hadde grunn til å forvente, og at det kunne formuleres som et spørsmål om forbrukeren hadde «skjellig eller rimelig grunn til å besvære seg over den svikten i IR-mottakeren som viste seg».

Verken selgeren eller leverandøren hadde gjennom markedsføring eller på annen måte gitt forbrukeren forventninger om særlig lang holdbarhet. Garantitiden på videospilleren var satt til ett år, noe som kunne indikere at en svikt etter tre og et halvt år ikke var upåregnelig. Likevel uttalte Høyesterett at det ville være å legge for mye i garantitiden dersom den ble forstått på denne måten. Det ble videre fremhevet at ved serieproduserte varer som videospillere, ville det ikke ha noen god mening for seg å spørre etter forbrukeren individuelle og subjektive forventinger. I forbindelse med slike varer mente Høyesterett at det heller legges til grunn en begrunnet normalforventing. Utdrag fra side 782:

Jeg finner at en forbrukerkjøpers begrunnede normalforventing i et slikt tilfelle som det foreliggende, må bestemmes i lys av en objektiv risikobetraktning. Tidsperspektivet for denne risikobetraktningen bør for videospillere som Førelands være hele den særlige reklamasjonstiden for slike varer som følger av kjøpsloven § 32 (3), dvs fem år regnet fra den dagen Føreland overtok varen. Det dreier seg om en vare med elektroniske komponenter som skal ha meget lang teknisk levetid, som ikke er utsatt for vanlig slitasje, og som heller ikke forutsetter alminnelig vedlikehold. Risikoplasseringen mellom selger og kjøper bør være slik at innen det nevnte tidsperspektivet bør Føreland som forbrukerkjøper ha rett til å forvente at IR-mottakeren ikke blir funksjonsudyktig på grunn av svakheter som forelå ved leveringen, altså at selgeren bør ha risikoen for svakheter som i løpet av fem år leder til funksjonssvikt i en så viktig del i en videospiller som IR-mottakeren er. Jeg finner denne løsning rettspolitisk velgrunnet, og legger også vekt på at funksjonsudyktighet i IR-mottakeren i en videospiller er statistisk påregnelig, og at det for selgersiden derfor langt på vei er et spørsmål om å plassere omkostninger. En utligning gjennom prisene på samtlige produkter har mer for seg enn å plassere omkostningen hos den enkelte forbrukerkjøper som tilfeldig rammes av svikten.

Forbrukerkjøpsloven kodifiserer de synspunktene som videospillerdommen bygger på, jf. Ot.prp. s. 166.

Når det gjelder påregnelighetssynspunktet, heter det i Ot.prp. s. 165 sp. 2: «I tråd med det Høyesterett uttaler i Rt. 1998 s. 774 på s. 781-783, vil departementet fremheve at også svikt som er påregnelig, vil kunne være selgerens risiko. Det må imidlertid trekkes en grense mot svikt som oppstår så ofte at slik svikt virker inn på forbrukerens begrunnede normalforventning».

Om garantier heter det i Ot.prp. s. 166 sp. 1: «Dersom det er gitt garantier om hvor lenge varen skal holde, kan dette som nevnt være et moment i vurderingen. Men det kan ikke settes likhetstegn mellom garantitiden og hva kjøperen har grunn til å forvente seg. Det kan gjerne foreligge en mangel etter dette alternativet selv om svikten blir synlig etter garantitidens utløp».

Les også: Reklamasjon på bruktbil – kjøpers rettigheter

Bokstav c: Bestemt formål

Forbrukerkjøpsloven § 15 annet ledd bokstav c får selvstendig betydning ved siden av bokstav a der forbrukeren har et spesielt formål med kjøpet som ligger på siden av det formål slike ting vanligvis brukes til.

At tingen må «passe» for forbrukerens særlige formål, innebærer et tilsvarende krav til egnethet som etter bokstav a.

Bokstav c tar først og fremst sikte på tilfeller der forbrukeren mangler forutsetninger for å angi de nødvendige spesifikasjoner av tingen på annen måte enn gjennom å angi formålet med kjøpet, jf. Ot.prp. nr. 80 (1986-87) s. 59-60. Til vanlig vil selgeren ha tilstrekkelig sakkunnskap til å velge den rette tingen. Dersom han mener at han ikke har det, må han for å unngå ansvar enten ta de nødvendige forbehold eller la være å selge.

Utgangspunktet er at forbrukerens spesielle formål er hans egen risiko. Risikoen skyves imidlertid over på selgeren dersom to kumulative vilkår er oppfylt:

1. Selgeren var kjent eller måtte være kjent med formålet
2. Selgeren har akseptert formålet eller forbrukeren ellers har hatt rimelig grunn til å bygge på selgerens sakkunnskap og vurdering

Dersom disse vilkårene er oppfylt, kan ikke selgeren komme fri ved å vise til at han ikke burde hatt kjennskap til at tingen var uegnet til forbrukerens særlige formål.

1) Krav til selgerens kunnskap om forbrukerens særlige formål

Det kreves at selgeren «var … kjent» eller «måtte være kjent» med forbrukerens særlige formål. Den første formuleringen sikter til selgerens faktiske kunnskap om formålet, det vil si forsett.

Etter forbrukerkjøpslovens forarbeider dekker formuleringen «måtte være kjent med» tilfeller der «man har for seg en situasjon som ut fra en normal bedømmelse gjør en mulig uvitenhet uforståelig», jf. Ot.prp. 168 sp. 1. Tanken er at det er «prinsipielt ønskelig å kunne ramme enkelte tilfeller hvor det vil kreve en omfattende bevisføring eller hvor det uansett er tvilsomt om det er mulig bevismessig å legge til grunn at en person faktisk kjente til vedkommende omstendighet, men hvor vedkommende ut fra de foreliggende forholdene likevel bør bære risikoen for det inntrådte», jf. også Ot.prp. s. 168 sp. 1. Det er etter dette ikke nødvendig å bevise at selgeren faktisk kjente til det særlige formålet.

Forbrukerens særlige formål må være presentert for selgeren på relevant måte før kjøpsavtale er inngått. Forbrukeren kan ikke gjøre gjeldende at det foreligger en mangel om tingen viser seg uegnet til det spesielle formålet, dersom selgeren først etter kjøpet får kunnskap om det aktuelle formålet.

2.1) Selgeren har akseptert forbrukerens særlige formål

Dersom selgeren er kjent med forbrukerens særlige formål og aksepterer dette, vil han uten videre ha risikoen for dette formålet. Dette gjelder selv om forbrukeren har bygd på selgerens sakkunnskap og vurdering uren å ha rimelig grunn til det. Bestemmelsen dekker trolig også de tilfeller det forbrukeren overhodet ikke har bygd på selgerens sakkunnskap og vurdering. Det avgjørende er hvorvidt selgeren er kjent med formålet.

Dersom forbrukeren var kjent eller måtte være kjent med at tingen ikke passet til formålet, kan forholdet imidlertid ikke gjøres gjeldende som mangel, jf. § 16 tredje ledd.

Når det gjelder selgerens aksept, kan denne både være skriftlig og muntlig, og selgerens bekreftende svar på forbrukerens spørsmål om tingen passer til et bestemt formål. vil klart regnes som «aksept», jf. Ot.prp. s. 168 sp. 2. Selgerens passivitet overfor kjøperens opplysning om formålet innebærer imidlertid ikke uten videre noen aksept.

2.2) Forbrukeren har hatt rimelig grunn til å bygge på selgerens sakkunnskap og vurdering

Alternativet som innebærer at forbrukeren «har hatt rimelig grunn til å bygge på selgerens sakkunnskap og vurdering» oppstiller et positivt vilkår for at det skal foreligge en mangel.

Det kan spørres om forbrukeren kan gjøre gjeldene bestemmelsen der forholdene viser at han faktisk ikke bygde på selgerens sakkunnskap og vurdering, selv om det i og for seg ville være rimelig å gjøre det. Det er mest nærliggende å lese forbrukerkjøpslovens positive formulering slik at mangelansvar for selgeren forutsetter at forbrukeren faktisk har bygd på selgerens sakkunnskap og vurdering.

Situasjonen vil sjelden være slik at forbrukeren ikke har rimelig grunn til å bygge på selgerens sakkunnskap og vurdering, jf. NOU 1993: 27 s. 123 sp. 1.

Bokstav d: Prøve eller modell

Ette forbrukerkjøpsloven annet ledd bokstav d skal tingen ha egenskaper som selgeren har vist til ved å legge frem en prøve eller modell.

Modeller og prøver en ment å gi forbrukeren er grunnlag for vurderingen av tingens egenskaper. Derfor er det rimelig at det kreves at tingens egenskaper svarer til de egenskaper som viser seg gjennom prøver eller modeller. Det er imidlertid bare prøver og modeller som selgeren eller noen på hans vegne har lagt frem som er relevante, jf. Ot.prp. nr. 80 (1986-87) s. 60 sp. 1. Tilsvarende prøver som forbrukeren har sett på hos andre forhandlere, vil dermed være uten betydning.

Ofte vil prøven eller modellen bare være beregnet til å vise bestemte egenskaper. Det er kun de egenskaper som selgeren har vist til ved å legge frem prøven eller modellen som er relevante, jf. NOU 1993: 27 s. 123 sp. 1.

Det kan spørres om det selgerens hensikt om hvilke egenskaper som skal fremgå av prøven som er avgjørende, eller om det må fortas en mer objektiv bedømmelse. Uttalelser i NOU 1993: 27 s. 123 sp. 1 synes å forutsette at selgerens hensikt er avgjørende, og at en objektiv bedømmelse heller bør ha betydning etter for eksempel § 15 annet ledd bokstav a.

Bokstav e: Forsvarlig innpakning

Etter forbrukerkjøpsloven § 15 annet ledd bokstav e skal tingen være pakket på vanlig eller annen forsvarlig måte som trengs for å bevare og beskytte tingen.

Det vil vanligvis være tilstrekkelig at tingen er pakket på vanlig måte hvis det ikke foreligger spesielle forhold som tilsier at det er behov for noe mer for å bevare og beskytte tingen, jf. NOU 1993: 27 s. 123 sp. 1.

Tilleggskravet om at tingen skal pakkes på forsvarlig måte, retter seg mot tilfeller der det ikke finnes noen vanlig måte å pakke tingen på. Forutsetningen er også her at pakking er nødvendig for å bevare og beskytte tingen.

Bokstav f: Offentligrettslige krav

Etter forbrukerkjøpsloven § 15 annet ledd bokstav f skal tingen være i samsvar med offentligrettslige krav som stilles i lovgivningen eller offentlige vedtak i medhold av lov på den tid kjøpet inngås, hvis ikke forbrukeren har til hensikt å anvende tingen på en slik måte at kravet er uten betydning.

Det fremgår av sammenhengen at bokstav f er fravikelig. I forarbeidene er det imidlertid fremhevet at det må klare holdepunkter til før et avvik kan sies å følge av avtalen, jf. Ot.prp. s. 170 sp. 1.

Med offentligrettslige krav siktes det til offentlige regler om at gjenstander av en bestemt art skal ha nærmere angitte egenskaper eller en bestemt utforming, jf. NOU 1993: 27 s. 123 sp. 1. Med «offentlige vedtak i medhold av lov» menes både generelle vedtak og individuelle avgjørelser i medhold av lovgivningen.

Krav som kommer først etter at kjøpet er inngått, faller utenfor bestemmelsen, jf. ordlyden «på den tid kjøpet inngås». Avgjørende er om den aktuelle forskriften mv. er trådt i kraft, jf. NU 1984: 5 s. 227.

Det foreligger ikke mangel etter bokstav f dersom forbrukeren har til hensikt å anvende tingen på en slik måte at kravet er uten betydning.

Bokstav g: Rettsmangler

Etter forbrukerkjøpsloven § 15 annet ledd bokstav g første punktum skal tingen være fri tredjepersons rett i tingen, for eksempel eiendomsrett og panterett. Bestemmelsen omhandler med dette rettsmangler.

Rettsmangel foreligger når forbrukeren ikke oppnår den rådighet over tingen som avtalen forutsetter, fordi selgeren ikke eier tingen (total rettsmangel) eller fordi den er beheftet med en begrenset rettighet som tredjemann kan gjøre gjeldende overfor forbrukeren (partiell rettsmangel).

Etter bestemmelsens annet punktum skal tingen også være fri tredjepersons krav på å ha rett i tingen når dette bestrides, unntatt når kravet er klart ugrunnet. Vurderingen av om vilkåret er oppfylt, må skje på det tidspunktet det er aktuelt for forbrukeren å gjøre beføyelser gjeldende som følge av tredjepersonens krav, jf. Rt. 2005 s. 480.

Dersom kravet er klart ugrunnet, foreligger det likevel ikke mangel. Om forståelsen av dette vilkåret heter det i Ot.prp. nr. 80 (1986-87) s. 95 sp. 2: «En påstand fra tredjemanns side er ikke nok til å utløse misligholdskrav fra forbrukeren. Det samme må gjelde dersom den begrunnelse tredjemann anfører er åpenbart uholdbar. Det må likevel ikke stilles for strenge krav her, fordi det kan ta tid å få klarlagt at kravet ikke er holdbart, selv om de grunner som anføres er uklare og tilsynelatende svake».

Forbrukerkjøpsloven § 15:

---

§ 15. Tingens egenskaper

Tingen skal være i samsvar med de krav til art, mengde, kvalitet, andre egenskaper og innpakning som følger av avtalen.

Hvis det ikke følger noe annet av avtalen, skal tingen
a) passe for de formål som tilsvarende ting vanligvis brukes til
b) svare til det som forbrukeren har grunn til å forvente ved kjøp av en slik ting når det gjelder holdbarhet og andre egenskaper
c) passe for et bestemt formål som selgeren var eller måtte være kjent med da kjøpet ble inngått, hvis selgeren har akseptert dette formålet eller forbrukeren ellers har hatt rimelig grunn til å bygge på selgerens sakkunnskap og vurdering
d) ha egenskaper som selgeren har vist til ved å legge frem en prøve eller modell
e) være pakket på vanlig eller annen forsvarlig måte som trengs for å bevare og beskytte tingen
f) være i samsvar med offentligrettslige krav som stilles i lovgivningen eller offentlig vedtak i medhold av lov på den tid kjøpet inngås, hvis ikke forbrukeren har til hensikt å anvende tingen på en slik måte at kravet er uten betydning
g) være fri tredjepersons rett i tingen, for eksempel eiendomsrett eller panterett. Likeså skal tingen være fri tredjepersons krav på å ha rett i tingen når dette bestrides, unntatt når kravet er klart ugrunnet.

Les om reklamasjonsrett på bil her