Feil ved elbilens ladesystem og rekkevidde ga kjøper krav på heving

FU-sak: 16/1206: En kjøper av en elbil reklamerte på feil ved bilens ladesystem og at bilens rekkevidde var mindre enn det som ble forespeilet. Klageren krevde å få heve kjøpet. Selgeren avviste kravet og anførte at de hadde utbedringsretten i behold. Saken ble deretter klaget inn til forbrukertvistutvalget. Det var forbrukerkjøpsloven som fikk anvendelse på forholdet idet bilkjøpet ble inngått mellom en næringsdrivende og en forbruker. Spørsmålet var om feil ved ladesystemet og bilens rekkevidde utgjorde kjøpsrettslige mangler eller forbrukerkjøpsloven § 15 første ledd bokstav a) og b), jf. § 16 første ledd bokstav a. Utvalget la til grunn at bilen var beheftet med en produksjonsfeil som medførte problemer med lading og rekkevidde. Dette utgjorde kjøpsrettslige mangler ved bilen. Det videre spørsmålet var om selgeren hadde utbedringsretten i behold, jf. forbrukerkjøpsloven §§ 29 og 30. Utvalgets flertall fant at selgeren ikke hadde sørget for utbedring i samsvar med loven. Selgeren hadde dermed ikke krav på å få utbedre mangelen. Utvalget fant at fant at mangelen ikke var “uvesentlig”, jf. forbrukerkjøpsloven § 32. Kjøperen fikk dermed medhold i sitt hevingskrav.

---

I Sammendrag av faktiske forhold og partenes anførsler. 

Klageren kjøpte den 9.6.2015 en ny Renault ZOE el-bil av innklagde for kr 240 000,-. Bilen ble solgt med en 60 måneders / 100 000 kilometers garanti. Av kontrakten gikk det frem at følgende utstyr fulgte med: 60 måneders «FORTUM-AVTALE», «ZAPTER» el-kabel, 4 komplette vinterhjul, samt matter. Bilen ble i følge klageren levert den 18.6.2015. 

Klageren forklarer at han den 18.8.2015 oppdaget at han ikke kunne lade mobiltelefonen fra bilens USB-uttak. Han skal ha klaget til innklagde, men opplyser at forholdet aldri ble utbedret. 

I brev av 14.8.2015, fra RBI Norge AS, ble klageren informert om at bilen hans, på lik linje med alle tilsvarende modeller produsert i perioden april til juni 2015, hadde en feil på en elektronisk komponent som styrte ladingen av batteriet. De ønsket derfor å oppdatere bilen slik at den kunne lades på hurtiglader, og informerte om at klageren ville bli kontaktet av sin forhandler for en gratis utbedring, samt at det ville stilles lånebil til disposisjon. 

Klageren opplyser at han hentet ut bilen den 12.10.2015 etter at den hadde vært inne hos innklagde i 3 dager. Feilen med ladesystemet skal imidlertid ikke ha blitt utbedret, i følge klageren. Han forklarer at han leverte den inn igjen den 5.12.2015, men at den fortsatt ikke var i orden da han hentet den ut 25 dager senere. 

Bilen skal igjen ha blitt levert til innklagde den 12.1.2016 for samme feil. Klageren forklarer at han skal ha fått en SMS fra innklagde samme dag om at de ikke hadde klart å gjøre det de skulle, og at han kunne hente bilen. 

Den 3.2.2016 skal klageren igjen ha satt bilen på innklagdes verksted, men fått den tilbake dagen etter med beskjed om at de ikke greide å reparere den. Klageren fremsatte krav om heving den 5.2.2016. 

Den 10.2.2016 skal innklagde, i følge klageren, ha ringt og bedt om å få bilen inn igjen. Klageren skal da ha etterspurt skriftlig tilbakemelding på hevingskravet, uten å ha fått det. Bilen ble levert inn, og etter noen dager skal klageren ha fått beskjed om at innklagde måtte bytte motor. Klageren nektet dette, og opprettholdt sitt krav om heving. 

Klageren gjør gjeldende at bilens rekkevidde er mindre enn det som ble forespeilet. Han kan ikke kjøre strekningen Moss-Ski tur/retur uten å måtte stoppe og lade. Hans forutsetning for kjøpet var at bilen skulle ha god nok rekkevidde til denne strekningen. Han viser til at innklagde selv har erkjent at rekkevidden er for dårlig. Motoren har vært forsøkt utbedret flere ganger, men dette har vært mislykket. Klageren påpeker at innklagde har unnlatt å etterkomme hans gjentatte provokasjoner om fremleggelse av dokumentasjon for hva som har vært gjort når bilen har vært inne til reparasjon. Innklagde har ikke sørget for avhjelp i henhold til loven. Utbedring har ikke funnet sted innen rimelig tid, og videre har utbedringsforsøkene medført ulemper for klageren, i form av drivstoffutgifter til lånebilen, samt at hans kone ikke kunne kjøre lånebilen på grunn av manuelt gir. Innklagde har hatt mer enn to utbedringsforsøk for samme feil, feilene synes vanskelige å utbedre, og manglene er ikke uvesentlige. Klageren krever på denne bakgrunn heving, samt renter fra kjøpsdato. 

Innklagde på sin side gjør gjeldende at de har utbedringsretten i behold. De har ikke fått mulighet til å utbedre bilen med nødvendige komponenter som vil gi bedre rekkevidde. De skal ha gitt klageren beskjed om at de avventet en komponent fra Renault som skulle produseres i Frankrike, men som først kom i februar 2016. Klageren nektet da å godta avhjelp. Innklagde anfører at de har gjort det som er mulig for å avhjelpe feilen. De viser til at alle de øvrige 200 eiere av biler som var rammet av samme feil, har godtatt skifte av den elektroniske komponenten. Reparasjonen er ikke kurant, og vurderingen av hva som er rimelig tid må ses i lys av dette. I alle tilfeller er dette en mindre feil ved bilen som ikke gir grunnlag for heving. Hva gjelder ladeuttaket, hevder innklagde at dette ikke er en mangel. For at en mobiltelefon skal kunne lades, må uttaket gi minimum 1 amp. Bilens ladeuttak er 0,8 amp, slik den er solgt og levert med. Innklagde har lagt ned påstand om at klageren skal betale sakens omkostninger. 

Forbrukertvistutvalget går i sakssammendraget ikke nærmere inn på partenes anførsler enn det som fremgår ovenfor. Utvalget har mottatt samtlige saksdokumenter og har satt seg inn i disse. 

II Sakens gang. Påstand. 

Saken ble ved klage av 21.2.2016 brakt inn for Forbrukerrådet, som den 22.4.2016 første gang henvendte seg skriftlig til innklagde. Saken ble henlagt som uforlikt ved Forbrukerrådets brev av 24.5.2016, og klagerens begjæring om innbringelse for Forbrukertvistutvalget er datert 14.6. s.å. og er rettidig. Oversendelse fra Forbrukerrådet til Forbrukertvistutvalget skjedde ved ekspedisjon av 20.6.2016. 

Klageren har nedlagt påstand om heving med tilbakebetaling av kr 240 000,-. I tillegg kreves renter fra 9.6.2015. 

Innklagde har lagt ned påstand om at klageren skal betale sakens omkostninger. 

Saken ble lagt frem i Forbrukertvistutvalgets møte den: 16.12.2016. 

III Utvalget ser slik på saken: 

Saken gjelder et kjøp mellom en næringsdrivende og en forbruker, og forholdet reguleres derfor av forbrukerkjøpsloven av 21. juni 2002 nr. 34 (fkjl), jf. lovens § 1. 

Det følger av fkjl. § 15 første ledd at tingen skal være i samsvar med de krav til art, mengde, kvalitet, andre egenskaper og innpakning som følger av avtalen. Videre fremgår det av fkjl. § 15 andre ledd, bokstav b) at tingen skal svare til det som forbrukeren har grunn til å forvente ved kjøp av en slik ting når det gjelder holdbarhet og andre egenskaper. I motsatt fall foreligger det en mangel, jf. fkjl. § 16 første ledd, bokstav a). 

Utvalget legger til grunn som uomtvistet at bilen var beheftet med en produksjonsfeil som medførte problemer med lading og rekkevidde. Det legges således til grunn at bilen er mangelfull. 

Innklagde har gjort gjeldende at de har utbedringsretten i behold. Utvalget tar derfor stilling til dette spørsmålet. Etter fkjl. § 29 tredje ledd kan selgeren tilby retting dersom dette skjer uten opphold. Dersom selgeren sørger for slik retting i samsvar med loven, kan forbrukeren ikke kreve prisavslag eller heving. I medhold av fkjl. § 30 første ledd skal avhjelp skje uten kostnad og uten vesentlig ulempe for forbrukeren, og innen rimelig tid. 

Utvalget legger til grunn at klageren fikk informasjon om feilen medio august 2015, og at bilen ble innlevert for utbedring første gang i oktober 2015, men at problemet ikke ble utbedret da. Klagerens forklaring om at bilen deretter har blitt levert inn til innklagdes verksted 4 ganger, er ikke bestridt av innklagde, og legges følgelig til grunn. Innklagde har gjort gjeldende at den nødvendige komponenten var klar i februar 2016, og at bilen da kunne ha blitt utbedret tilfredsstillende hvis ikke klageren hadde nektet å godta avhjelp. 

Utvalget finner at spørsmålet om «rimelig tid» må regnes fra klageren først fikk beskjed om at bilen ville bli utbedret, altså medio august 2015. Utvalget bemerker at en utbedringsperiode på 6 måneder overstiger det som er normalt, og at det derfor må foreligge helt spesielle omstendigheter for at selgers avhjelpsrett fortsatt skal være i behold i slike tilfeller. At klageren har fått disponere en lånebil, kan bare tillegges beskjeden vekt. Sistnevnte forhold har langt større betydning ved vurderingen av det andre kumulative vilkåret i fkjl. § 30 første ledd om «vesentlig ulempe». Når det gjelder årsaken til den lange avhjelpstiden må denne, som innklagde anfører, tillegges vekt. At de nødvendige komponentene ikke skal ha ankommet fra fabrikken i Frankrike, anses å rettferdiggjøre noe lengre reparasjonstid. På den annen side har ikke innklagde redegjort for historikken tilknyttet utbedringsforsøkene, eller grunnen til at det tok så vidt lang tid fra produksjonsfeilen ble oppdaget, og til den nødvendige komponenten ble produsert og levert av Renault. Ei heller har de sannsynliggjort at klageren fikk beskjed om at de avventet den omtalte delen fra fabrikken, eller hvor lang tid dette ville ta. Utvalgets flertall, medlemmene Wiggen og Eriksen, er etter dette kommet til at innklagde ikke har sørget for utbedring innen «rimelig tid». 

Utvalgets mindretall, Fors-Skjæveland, finner at innklagde sørget for utbedring innen rimelig tid da dette ble tilbudt i februar 2016. Det vises til at det er tale om en komplisert feil hvor innklagde var avhengig av deler fra produsent i utlandet samt at et større antall biler skulle utbedres samtidig for samme feil. 

Utvalgets mindretall Fors-Skjæveland finner at utbedringsretten likevel er falt bort som følge av at innklagde har foretatt flere enn to avhjelpsforsøk, og har lagt til grunn klagers opplysninger om at innklagde har forsøkt å utbedre den samme mangelen fire ganger. Det følger av fkjl. § 30 annet ledd at selger ikke har rett til å foreta mer enn to avhjelpsforsøk for samme mangel, med mindre særlige grunner gjør at ytterligere avhjelp er rimelig. 

Utvalgets mindretall ser at det i saken kan foreligge forhold som kan begrunne at det er rimelig med flere enn to avhjelpsforsøk, men finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette ettersom det uansett ikke foreligger grunner som gjør det rimelig å gi innklagde et femte forsøk. 

Utvalget har etter dette kommet til at innklagde ikke har krav på å få utbedre mangelen. 

Bilens rekkevidde er begrenset i forhold til hva klageren ble forespeilet, og dette medfører ulemper for ham i hverdagen. Videre må det tas i betraktning at bilen ble kjøpt ny, samt at den har vært forsøkt utbedret flere ganger uten å lykkes. Utvalget finner etter dette at mangelen ikke er uvesentlig. Hevingsvilkåret er således oppfylt, jf. fkjl. § 32. Utvalget finner det etter dette ikke nødvendig å ta stilling til om USB-ladeuttaket utgjør en mangel. 

Virkningene av heving er at partenes plikt til å oppfylle avtalen faller bort og at mottatte ytelser skal returneres, jf. fkjl. § 49 første og andre ledd. Hvordan kjøpsgjenstanden skal tilbakeføres er omtalt i NOU 1993: 27 s. 149, hvor det fremkommer at: «Kjøperen må normalt kunne nøye seg med å stille gjenstanden til selgerens disposisjon på sin egen bopel. Han plikter således ikke å besørge og bekoste den sendt tilbake til selgeren». 

Siden innklagde ikke har nedlagt påstand om nyttefradrag etter fkjl. § 50 første ledd tar ikke utvalget stilling til dette, jf. forbrukertvistloven § 7 fjerde ledd. Ved et slikt bruksfradrag ville for øvrig klageren hatt krav på rentegodtgjørelse fra betalingstidspunktet, jf. fkjl. § 50 andre ledd, andre punktum. Renter på kjøpesummen, i henhold til forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd, første punktum, løper ifølge fkjl. § 50 andre ledd fra den dagen forbrukeren reklamerte første gang og fram til betaling skjer. Klageren reklamerte første gang skriftlig den 5.2.2016, og renter regnes følgelig fra denne datoen. 

IV KONKLUSJON 

Forbrukertvistutvalget fatter slikt Vedtak: Innklagde plikter å betale kr 240 000,- – kronertohundreogførtitusen 00/100 – til klager, med tillegg av renter etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd, første punktum fra 5.2.2016 til betaling skjer, mot at den påklagde bilen stilles til disposisjon for innklagde. 

Oppfyllelsesfristen er 1 – én – måned fra vedtakets forkynnelse. 

Vedtaket er enstemmig.