Reklamasjon på kjøp av elbil grunnet for kort rekkevidde

Reklamasjon på kjøp av elbil grunnet for kort rekkevidde

Forbrukerkjøpsloven § 16, jf. § 15 regulerer når det foreligger mangler ved elbil og rekkevidde. Det følger av fkjl. § 15 første ledd at tingen skal være i samsvar med de krav som følger av avtalen, samt samsvare med prinsippet om alminnelig god vare. Fkjl. § 16 regulerer når tingen har en mangel. For det første foreligger mangel dersom tingen ikke er i samsvar med ett eller flere av kravene i § 15, herunder avvik fra avtale, jf. første ledd bokstav a). Videre så foreligger det mangel dersom selgeren har gitt uriktige eller manglende opplysninger, jf. første ledd bokstav b og c). Ved ting solgt «som den er», bestemmer fkjl. § 17 første ledd bokstav a), at tingen har en mangel dersom den er i «dårligere stand» enn forbrukeren med rimelighet hadde grunn til å forvente på bakgrunn av forbeholdet, kjøpesummens størrelse og forholdene ellers. Mangel foreligger også ved forhold som nevnt i § 16 første ledd bokstav b) eller c), jf. § 17 første ledd bokstav b). Tilsvarende følger av kjøpsloven. §§ 17, 18 og 19.

Hvorvidt bilen er mangelfull skal vurderes ut fra forholdene ved levering, jf. fkjl. § 18, jf. §§ 14 og 7. En forutsetning for at mangel foreligger, er dermed at det sannsynliggjøres at mangelen forelå ved levering. Tilsvarende følger av kjøpsloven. § 21 første ledd, jf. § 13.

I saker hvor det anføres mangel på grunnlag av for kort rekkevidde, anføres ofte at selgeren har holdt tilbake opplysninger om elbilens faktiske rekkevidde. En gjennomgang av forbrukertvistutvalgets avgjørelser, viser at utvalget legger vekt på at opplysninger om rekkevidde som regel har stor betydning for valget av elbil. Uriktige eller manglende opplysninger om elbilers rekkevidde, utgjør dermed som regel en mangel ved bilen, såfremt opplysningssvikten har virket inn på kjøpet. Forutsetningen er at selgeren faktisk har gitt aktuelle opplysninger om bilens rekkevidde.


FU-sak: 17/617: Manglende opplysninger om driftssperre ga bilkjøper krav på heving

En kjøper av en hybridbil reklamerte på rekkevidden ved bilen, herunder at bilen ikke kunne driftes elektrisk ved mer enn 10 minusgrader. Kjøper viste til at han ikke var blitt informert om dette før kjøpet. Selgerens avviste reklamasjonen. Saken ble deretter klaget inn til forbrukertvistutvalget med krav om heving, subsidiært prisavslag. Bilkjøpet ble inngått mellom en forbruker og en næringsdrivende slik at det var forbrukerkjøpsloven som kom til anvendelse. Spørsmålet var om begrensningen i bilens rekkevidden utgjorde en kjøpsrettslig mangel etter forbrukerkjøpsloven § 16 første ledd bokstav b). Flertallet la til grunn at det forhold at produsenten har lagt inn en sperre for elektrisk kjøring ved temperaturer lavere enn ti minusgrader, var en opplysning kjøperen hadde grunn til å regne med å få. Det ble lagt vekt på at en kjøper av en hybridbil er opptatt av at kjørelengden på elektrisk motor er så lang som mulig, slik at opplysningen om driftssperre hadde betydning for valget av type hybridbil. Videre la utvalget til grunn at selgeren burde ha kjent til at det var lagt inn en driftssperre, idet det var en produktegenskap som fremgikk av tekniske spesifikasjoner fra produsentens side. Endelig fant utvalget at unnlatelsen kunne antas å ha innvirket på kjøpet. Flertallet konkluderte dermed at det forelå en kjøpsrettslig mangel etter forbrukerkjøpsloven § 16 første ledd bokstav a. Flertallet fant at mangelen ikke var “uvesentlig”, slik at kjøper fikk medhold i sitt hevingskrav, jf. forbrukerkjøpsloven § 32.

I Sammendrag av faktiske forhold og partenesanførsler.

Klageren kjøpte 22.04.2015 en ny Audi A3 E-tron med registreringsnummer FT49870 av innklagde for kr 400 000,-. Kjøpesummen er betalt. Det er fremlagt faktura og kvittering i saken.

Klageren opplyser at muligheten for å kjøre elektrisk i hverdagen, men samtidig ha muligheten til lengre turer uten bekymring for bilens rekkevidde, var avgjørende for kjøpet.

Klageren forklarer at han på kalde dager vinteren 2015/ 2016 slet med at bilen ikke ville kjøre på strøm. Han opplyser at han henvendte seg til innklagde, uten at de kunne gi noen forklaring på dette. I april/ mai 2016 kom det, ifølge klageren, frem i media at disse bilene ikke kan driftes elektrisk ved mer enn 10 minusgrader. Han reklamerte til innklagde 09.05.2016, og viste til at han ikke var blitt informert om dette før kjøpet. Innklagde avviste ansvar.

Klageren fastholder at innklagde har forsømt sin opplysningsplikt, slik at det foreligger mangel ved bilen. Han anfører at han ikke ville kjøpt bilen om han hadde kjent til dette forholdet, men heller valgt en annen hybridbil uten slik sperre eller en ren elektrisk bil. Han viser til at det på hans bosted ikke er uvanlig med mer enn t i minusgrader i 3-4 måneder av året . Klageren opplyser at han uansett utfall i saken vil gå til innkjøp av en bil som kan benytte elektrisk fremdrift også vinterstid.

På denne bakgrunn har klageren nedlagt prinsipal påstand om heving med tilbakebetaling av kjøpesummen på kr 400 000,-. Subsidiært krever han prisavslag stort kr 60 000,-. Det kreves renter. Hva angår hevingskravet viser klageren til at mangelen ikke kan utbedres. Prisavslaget utgjør, ifølge klageren, differansen mellom bilens nybilpris og dens verdi i bruktbilmarkedet i dag. Bilens verdi i dag er, ifølge klagerens henvisning til Rødboka, rundt kr 280 000,-, slik at differansen til kjøpesummen er på kr 120 000,-. Av dette har han gjort et nyttefradrag på kr 60 000,- for 60 000 kjørte kilometer.

Innklagde avviser kravene. De vedgår at bilen ikke kan kjøres elektrisk ved mer enn ti minusgrader, og forklarer at dette skyldes at det er lagt inn en sperre for å beskytte batteriet og bilens funksjoner. Innklagde mener således at det ikke er snakk om noen mangel, men en produktegenskap ved bilen.

Innklagde forklarer at de ikke var kjent med funksjonen da klageren kjøpte bilen, men anfører at det var allment kjent at det er begrensninger i ladbare bilers funksjon ved lave temperaturer. Videre fremholder de at de aller fleste hybridbiler har en slik begrensning. Innklagde mener også det er sjelden at det er mer enn ti minusgrader, slik at besparelsen ved en hybridbil vil være til stede mesteparten av året.

For øvrig hevder innklagde at klageren bruker bilen til pendling Brumunddal-Oslo, en strekning på 140 kilometer, og som således kun har begrenset bruk av eldrift. Sett i sammenheng med kun få dager med mer enn ti minusgrader, mener innklagde klagerens kjøring med eldrift kun utgjør
ca. 0,5 % av total kjøring. Innklagde mener således at det uansett ikke kan foreligge hevingsgrunn.

Innklagde viser også til to tidligere FTU-avgjørelser, hvor de mener at FTU har uttalt at man bør være varsom med å karakterisere en produktegenskap som en mangel, jf. FTU-1999-469 og FTU- 2010-145.

Klageren bestrider at det på kjøpstidspunktet var allment kjent at bilens el-funksjon ikke fungerer i mer enn ti minusgrader, og viser til at heller ikke innklagde kjente til dette.

Videre har klageren fremlagt dokumentasjon av temperatur for vintersesongene fra 2010 til 2017, som viser flere dager med mer enn ti minusgrader. Han mener uansett at det har liten betydning, da ingen vet hvordan temperaturen vil være de neste vintrene.

Når det gjelder hans bruk av bilen, opplyser klageren at også hans samboer bruker bilen, lokalt i Hamar/Brumunddal. Han fremholder at drivstoffreduksjonen er på ca. 33 % på pendlingen og 100 % lokalt.

Forbrukerklageutvalget går i sakssammendraget ikke nærmere inn på partenes anførsler enn det som fremgår ovenfor. Utvalget har mottatt samtlige saksdokumenter og har satt seg inn i disse.

II Sakens gang. Påstand.

Saken ble ved klage av 15.12.2016 brakt inn for Forbrukerrådet, som den 12.01.2017 første gang henvendte seg skriftlig til innklagde. Saken ble henlagt som uforlikt ved Forbrukerrådets brev av 13.03.2017, og klagerens begjæring om innbringelse for Forbrukerklageutvalget er datert 11.04 s.å. og er rettidig. Oversendelse fra Forbrukerrådet til Forbrukerklageutvalget skjedde ved ekspedisjon av 20.04.2017.

Klageren har nedlagt prinsipal påstand om at innklagde skal betale ham kr 400 000,- i hevingsoppgjør. Subsidiært krever han prisavslag stort kr 60 000,-. Det kreves renter.

Saken ble lagt frem i Forbrukerklageutvalgets møte den: 27.11.2017

III Utvalget ser slik på saken:

Saken gjelder et kjøp mellom en forbruker og en næringsdrivende, og reguleres således av forbrukerkjøpsloven av 21.06.2002 nr. 34 (fkjl.), jf. lovens § 1.

Det foreligger mangel ved en gjenstand dersom selgeren ved kjøpet har forsømt å opplyse om forhold ved tingen eller dens bruk som han burde kjenne til, og som forbrukeren hadde grunn til å regne med å få, dersom unnlatelsen kan antas å ha innvirket på kjøpet, jf. fkjl. § 16 første ledd b).

Vilkårene på selgersiden og kjøpersiden er kumulative slik at det ikke er tilstrekkelig for ansvar at selger burde kjenne til produktegenskapen, men det må også foreligge en begrunnet forventning hos kjøper om å få opplysning om den aktuelle produktegenskapen.

Utvalget har delt seg i et flertall og et mindretall i vurderingen av hvorvidt det foreligger en mangel og om det foreligger hevingsgrunnlag.

Flertallet, Jervell og Eriksen, har kommet til at det forhold at produsenten har lagt inn en sperre for elektrisk kjøring ved temperaturer lavere enn ti minusgrader, er en opplysning en klageren hadde grunn til å regne med å få. Flertallet ser det slik at bilen er innrettet slik at den vil velge den mest hensiktsmessige fremdriftsmotor eller kombinasjon av fremdriftsmotorer, og på en slik måte at det ved lave temperaturer fortrinnsvis benyttes bensinmotor. At det er satt en driftssperre for bruk av elektrisk motor ved lave temperaturer, kan ha gode tekniske grunner for seg. Flertallet legger imidlertid til grunn at en kjøper av en hybridbil er opptatt av at kjørelengde på elektrisk motor er så lang som mulig, og at det, av hensyn til batterilevetid er lagt inn en absolutt begrensning for valget av fremdriftsmotor, er en opplysning som kan ha betydning for valget av type hybridbil. Ved å få kjennskap til nevnte begrensning vil en forbruker settes i stand til å vurdere om bilen anses egnet for den type kjøring som han forventet.

Flertallet legger videre til grunn at innklagde burde ha kjent til at det var lagt inn en driftssperre, da det er en en produktegenskap som fremgår av tekniske spesifikasjoner fra produsentens side. Etter flertallets syn kan det ikke bebreides klageren at han ikke selv undersøkte eller spurte konkret om den elektriske motoren virket under kalde forhold. Unnlatelsen kan antas å ha innvirket på kjøpet, og det foreligger etter flertallets syn en kjøpsrettslig mangel, jf. ovenfor nevnte bestemmelse.

Mindretallet, Dahl, har kommet til at det faktum at bilen ikke kan kjøres kun elektrisk ved temperaturer lavere enn minus 10 grader ikke er et forhold som klageren hadde grunn til å regne med å få opplysning om ved kjøp av en ladbar hybridbil. Det ligger i hybridteknologiens natur at den kan vekselsvis under ulike forhold, herunder ved lave temperaturer hente energi til fremdrift fra en eller flere utvalgte energikilder. I dette tilfellet vekselsvis mellom bensin og elektrisitet. De

fleste hybridbiler har et kjøreprogram som automatisk hjelper føreren med å veksle mellom bilens tilgjengelige energikilder. Valget følger normalt et antatt hensiktsmessig mønster programmert fra produsent. Alle hybridbiler har så langt mindretallet kjenner til ulike begrensninger knyttet til når hybridbilen kan velge de ulike energikildene og når den bruker begge i aktivt samspill. Dersom det for klager var av betydning å kunne overstyre en slik veksling mellom hybridbilens energikilder også ved temperaturer under ti kuldegrader, er dette et forhold som klager selv må ha ansvar for å søke informasjon om før klager inngikk bindende avtale om kjøp av hybridbilen. Det kunne enkelt vært rettet et spørsmål til selger hvis dette var et forhold av betydning. Begrensningen ved lave temperaturer opplyses å være programmert fra produsent for å bevare batteriets levetid. Det er således ikke en utilsiktet produktegenskap.

Mindretallet legger videre til grunn at det på det tidspunktet som hybridbilen av type A3 Sportsback e-tron ble kjøpt av klager var fraværet av muligheten for å kunne kjøre bilen kun elektrisk ved temperaturer under ti kuldegrader uansett ikke et forhold som klageren hadde grunn til å regne med å få informasjon om sett i sammenheng med at det dreier seg om kjøp av en ladbar hybridbil. Det må kunne legges til grunn at det er allment kjent at hybrid betyr «krysningsprodukt». En begrunnet forventning om å kunne kjøre bilen rent elektrisk, herunder ved temperaturer under ti kuldegrader, krever derfor etter mindretallet sitt syn særlige holdepunkter som ikke foreligger i denne saken.

Når klageren ønsket å kjøpe en ladbar hybridbil finner mindretallet heller ikke at unnlatelsen av opplysningen om en slik begrensning i bilens kjøreprogrammer kan antas å ha virket inn på kjøpet. Det er ikke dokumentert at det på avtaletidspunktet var mulig å kjøpe for klageren annen ladbar hybridbil som ubegrenset ville gi mulighet for tilfredsstillende ren elektrisk drift valgt av bilfører under forhold ved temperaturer under 10 kuldegrader. Det forhold at det etterfølgende i tid har kommet øvrige bilmodeller, herunder elbiler som kan dekke klager sitt transportbehov, muligens bedre, kan ikke endre på vurderingen av hva som antas å ha virket inn på kjøpet. Vurderingen må gjøres med bakgrunn i tidspunktet for avtaleinngåelse.

Det foreligger etter mindretallets syn ingen mangel.

I tråd med flertallets votum har utvalget kommet til at klageren kan heve kjøpet i tråd med sin prinsipale påstand. Mangelen anses ikke uvesentlig, jf fkjl. § 32. Det vises til at elektrisk kjøring er et av hovedformålene med å kjøpe en hybridbil, og at dette ikke er mulig deler av vintersesongen på klagerens hjemsted. Dette medfører også økte drivstoffutgifter. Mangelen kan ikke avhjelpes på en fullgod måte med et prisavslag, og utvalget finner således at klageren har krav på heving.

Ved heving skal det mottatte tilbakeføres, jf. fkjl. § 49 annet ledd. Innklagde tilpliktes således å tilbakebetale kjøpesummen, mot at bilen stilles til deres disposisjon. Renter løper fra den dagen klageren reklamerte på mangelen, jf. fkjl. § 50 annet ledd. Det skjedde 09.05.2016, slik at renter tilkjennes fra denne dato.

IV KONKLUSJON

Forbrukerklageutvalget fatter slikt vedtak:

Innklagde plikter å betale kr 400 000,- – kronerfirehundretusen 00/100 – til klager, med tillegg av forsinkelsesrenter etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra 9. mai 2016 og til betaling skjer, mot at den omtvistede Audi A3 E-tron med registreringsnummer FT 49870 stilles til disposisjon for innklagde.

Oppfyllelsesfristen er 1 – én – måned fra vedtakets forkynnelse.

Vedtaket er avsagt under dissens.


FU-sak: 16/1206: Elbilens rekkevidde ga kjøper krav på heving

En kjøper av en elbil reklamerte på at feil ved ladesystem og at bilens rekkevidde var mindre enn det som ble forespeilet. Klageren krevde å få heve kjøpet. Selgeren avviste kravet og anførte at de hadde utbedringsretten i behold. Saken ble deretter klaget inn til forbrukertvistutvalget med krav på heving. Det var forbrukerkjøpsloven som fikk anvendelse på forholdet idet bilkjøpet ble inngått mellom en næringsdrivende og en forbruker. Spørsmålet var om feil ved ladesystemet og bilens rekkevidde utgjorde kjøpsrettslige mangler eller forbrukerkjøpsloven § 15 første ledd bokstav a) og b), jf. § 16 første ledd bokstav a. Utvalget la til grunn at elbilen var beheftet med en produksjonsfeil som medførte problemer med lading og rekkevidde. Dette utgjorde kjøpsrettslige mangler ved bilen. Det videre spørsmålet var om selgeren hadde utbedringsretten i behold, jf. forbrukerkjøpsloven §§ 29 og 30. Utvalgets flertall fant at selgeren ikke hadde sørget for utbedring i samsvar med loven. Selgeren hadde dermed ikke krav på å få utbedre mangelen. Utvalget fant at fant at mangelen ikke var “uvesentlig”, jf. forbrukerkjøpsloven § 32. Kjøperen fikk dermed medhold i sitt hevingskrav.

I Sammendrag av faktiske forhold og partenes anførsler.

Klageren kjøpte den 9.6.2015 en ny Renault ZOE el-bil av innklagde for kr 240 000,-. Bilen ble solgt med en 60 måneders / 100 000 kilometers garanti. Av kontrakten gikk det frem at følgende utstyr fulgte med: 60 måneders «FORTUM-AVTALE», «ZAPTER» el-kabel, 4 komplette vinterhjul, samt matter. Bilen ble i følge klageren levert den 18.6.2015.

Klageren forklarer at han den 18.8.2015 oppdaget at han ikke kunne lade mobiltelefonen fra bilens USB-uttak. Han skal ha klaget til innklagde, men opplyser at forholdet aldri ble utbedret.

I brev av 14.8.2015, fra RBI Norge AS, ble klageren informert om at bilen hans, på lik linje med alle tilsvarende modeller produsert i perioden april til juni 2015, hadde en feil på en elektronisk komponent som styrte ladingen av batteriet. De ønsket derfor å oppdatere bilen slik at den kunne lades på hurtiglader, og informerte om at klageren ville bli kontaktet av sin forhandler for en gratis utbedring, samt at det ville stilles lånebil til disposisjon.

Klageren opplyser at han hentet ut bilen den 12.10.2015 etter at den hadde vært inne hos innklagde i 3 dager. Feilen med ladesystemet skal imidlertid ikke ha blitt utbedret, i følge klageren. Han forklarer at han leverte den inn igjen den 5.12.2015, men at den fortsatt ikke var i orden da han hentet den ut 25 dager senere.

Bilen skal igjen ha blitt levert til innklagde den 12.1.2016 for samme feil. Klageren forklarer at han skal ha fått en SMS fra innklagde samme dag om at de ikke hadde klart å gjøre det de skulle, og at han kunne hente bilen.

Den 3.2.2016 skal klageren igjen ha satt bilen på innklagdes verksted, men fått den tilbake dagen etter med beskjed om at de ikke greide å reparere den. Klageren fremsatte krav om heving den 5.2.2016.

Den 10.2.2016 skal innklagde, i følge klageren, ha ringt og bedt om å få bilen inn igjen. Klageren skal da ha etterspurt skriftlig tilbakemelding på hevingskravet, uten å ha fått det. Bilen ble levert inn, og etter noen dager skal klageren ha fått beskjed om at innklagde måtte bytte motor. Klageren nektet dette, og opprettholdt sitt krav om heving.

Klageren gjør gjeldende at bilens rekkevidde er mindre enn det som ble forespeilet. Han kan ikke kjøre strekningen Moss-Ski tur/retur uten å måtte stoppe og lade. Hans forutsetning for kjøpet var at bilen skulle ha god nok rekkevidde til denne strekningen. Han viser til at innklagde selv har erkjent at rekkevidden er for dårlig. Motoren har vært forsøkt utbedret flere ganger, men dette har vært mislykket. Klageren påpeker at innklagde har unnlatt å etterkomme hans gjentatte provokasjoner om fremleggelse av dokumentasjon for hva som har vært gjort når bilen har vært inne til reparasjon. Innklagde har ikke sørget for avhjelp i henhold til loven. Utbedring har ikke funnet sted innen rimelig tid, og videre har utbedringsforsøkene medført ulemper for klageren, i form av drivstoffutgifter til lånebilen, samt at hans kone ikke kunne kjøre lånebilen på grunn av manuelt gir. Innklagde har hatt mer enn to utbedringsforsøk for samme feil, feilene synes vanskelige å utbedre, og manglene er ikke uvesentlige. Klageren krever på denne bakgrunn heving, samt renter fra kjøpsdato.

Innklagde på sin side gjør gjeldende at de har utbedringsretten i behold. De har ikke fått mulighet til å utbedre bilen med nødvendige komponenter som vil gi bedre rekkevidde. De skal ha gitt klageren beskjed om at de avventet en komponent fra Renault som skulle produseres i Frankrike, men som først kom i februar 2016. Klageren nektet da å godta avhjelp. Innklagde anfører at de har gjort det som er mulig for å avhjelpe feilen. De viser til at alle de øvrige 200 eiere av biler som var rammet av samme feil, har godtatt skifte av den elektroniske komponenten. Reparasjonen er ikke kurant, og vurderingen av hva som er rimelig tid må ses i lys av dette. I alle tilfeller er dette en mindre feil ved bilen som ikke gir grunnlag for heving. Hva gjelder ladeuttaket, hevder innklagde at dette ikke er en mangel. For at en mobiltelefon skal kunne lades, må uttaket gi minimum 1 amp. Bilens ladeuttak er 0,8 amp, slik den er solgt og levert med. Innklagde har lagt ned påstand om at klageren skal betale sakens omkostninger.

Forbrukertvistutvalget går i sakssammendraget ikke nærmere inn på partenes anførsler enn det som fremgår ovenfor. Utvalget har mottatt samtlige saksdokumenter og har satt seg inn i disse.

II Sakens gang. Påstand.

Saken ble ved klage av 21.2.2016 brakt inn for Forbrukerrådet, som den 22.4.2016 første gang henvendte seg skriftlig til innklagde. Saken ble henlagt som uforlikt ved Forbrukerrådets brev av 24.5.2016, og klagerens begjæring om innbringelse for Forbrukertvistutvalget er datert 14.6. s.å. og er rettidig. Oversendelse fra Forbrukerrådet til Forbrukertvistutvalget skjedde ved ekspedisjon av 20.6.2016.

Klageren har nedlagt påstand om heving med tilbakebetaling av kr 240 000,-. I tillegg kreves renter fra 9.6.2015.

Innklagde har lagt ned påstand om at klageren skal betale sakens omkostninger.

Saken ble lagt frem i Forbrukertvistutvalgets møte den: 16.12.2016.

III Utvalget ser slik på saken:

Saken gjelder et kjøp mellom en næringsdrivende og en forbruker, og forholdet reguleres derfor av forbrukerkjøpsloven av 21. juni 2002 nr. 34 (fkjl), jf. lovens § 1.

Det følger av fkjl. § 15 første ledd at tingen skal være i samsvar med de krav til art, mengde, kvalitet, andre egenskaper og innpakning som følger av avtalen. Videre fremgår det av fkjl. § 15 andre ledd, bokstav b) at tingen skal svare til det som forbrukeren har grunn til å forvente ved kjøp av en slik ting når det gjelder holdbarhet og andre egenskaper. I motsatt fall foreligger det en mangel, jf. fkjl. § 16 første ledd, bokstav a).

Utvalget legger til grunn som uomtvistet at bilen var beheftet med en produksjonsfeil som medførte problemer med lading og rekkevidde. Det legges således til grunn at bilen er mangelfull.

Innklagde har gjort gjeldende at de har utbedringsretten i behold. Utvalget tar derfor stilling til dette spørsmålet. Etter fkjl. § 29 tredje ledd kan selgeren tilby retting dersom dette skjer uten opphold. Dersom selgeren sørger for slik retting i samsvar med loven, kan forbrukeren ikke kreve prisavslag eller heving. I medhold av fkjl. § 30 første ledd skal avhjelp skje uten kostnad og uten vesentlig ulempe for forbrukeren, og innen rimelig tid.

Utvalget legger til grunn at klageren fikk informasjon om feilen medio august 2015, og at bilen ble innlevert for utbedring første gang i oktober 2015, men at problemet ikke ble utbedret da. Klagerens forklaring om at bilen deretter har blitt levert inn til innklagdes verksted 4 ganger, er ikke bestridt av innklagde, og legges følgelig til grunn. Innklagde har gjort gjeldende at den nødvendige komponenten var klar i februar 2016, og at bilen da kunne ha blitt utbedret tilfredsstillende hvis ikke klageren hadde nektet å godta avhjelp.

Utvalget finner at spørsmålet om «rimelig tid» må regnes fra klageren først fikk beskjed om at bilen ville bli utbedret, altså medio august 2015. Utvalget bemerker at en utbedringsperiode på 6 måneder overstiger det som er normalt, og at det derfor må foreligge helt spesielle omstendigheter for at selgers avhjelpsrett fortsatt skal være i behold i slike tilfeller. At klageren har fått disponere en lånebil, kan bare tillegges beskjeden vekt. Sistnevnte forhold har langt større betydning ved vurderingen av det andre kumulative vilkåret i fkjl. § 30 første ledd om «vesentlig ulempe». Når det gjelder årsaken til den lange avhjelpstiden må denne, som innklagde anfører, tillegges vekt. At de nødvendige komponentene ikke skal ha ankommet fra fabrikken i Frankrike, anses å rettferdiggjøre noe lengre reparasjonstid. På den annen side har ikke innklagde redegjort for historikken tilknyttet utbedringsforsøkene, eller grunnen til at det tok så vidt lang tid fra produksjonsfeilen ble oppdaget, og til den nødvendige komponenten ble produsert og levert av Renault. Ei heller har de sannsynliggjort at klageren fikk beskjed om at de avventet den omtalte delen fra fabrikken, eller hvor lang tid dette ville ta. Utvalgets flertall, medlemmene Wiggen og Eriksen, er etter dette kommet til at innklagde ikke har sørget for utbedring innen «rimelig tid».

Utvalgets mindretall, Fors-Skjæveland, finner at innklagde sørget for utbedring innen rimelig tid da dette ble tilbudt i februar 2016. Det vises til at det er tale om en komplisert feil hvor innklagde var avhengig av deler fra produsent i utlandet samt at et større antall biler skulle utbedres samtidig for samme feil.

Utvalgets mindretall Fors-Skjæveland finner at utbedringsretten likevel er falt bort som følge av at innklagde har foretatt flere enn to avhjelpsforsøk, og har lagt til grunn klagers opplysninger om at innklagde har forsøkt å utbedre den samme mangelen fire ganger. Det følger av fkjl. § 30 annet ledd at selger ikke har rett til å foreta mer enn to avhjelpsforsøk for samme mangel, med mindre særlige grunner gjør at ytterligere avhjelp er rimelig.

Utvalgets mindretall ser at det i saken kan foreligge forhold som kan begrunne at det er rimelig med flere enn to avhjelpsforsøk, men finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette ettersom det uansett ikke foreligger grunner som gjør det rimelig å gi innklagde et femte forsøk.

Utvalget har etter dette kommet til at innklagde ikke har krav på å få utbedre mangelen.

Bilens rekkevidde er begrenset i forhold til hva klageren ble forespeilet, og dette medfører ulemper for ham i hverdagen. Videre må det tas i betraktning at bilen ble kjøpt ny, samt at den har vært forsøkt utbedret flere ganger uten å lykkes. Utvalget finner etter dette at mangelen ikke er uvesentlig. Hevingsvilkåret er således oppfylt, jf. fkjl. § 32. Utvalget finner det etter dette ikke nødvendig å ta stilling til om USB-ladeuttaket utgjør en mangel.

Virkningene av heving er at partenes plikt til å oppfylle avtalen faller bort og at mottatte ytelser skal returneres, jf. fkjl. § 49 første og andre ledd. Hvordan kjøpsgjenstanden skal tilbakeføres er omtalt i NOU 1993: 27 s. 149, hvor det fremkommer at: «Kjøperen må normalt kunne nøye seg med å stille gjenstanden til selgerens disposisjon på sin egen bopel. Han plikter således ikke å besørge og bekoste den sendt tilbake til selgeren».

Siden innklagde ikke har nedlagt påstand om nyttefradrag etter fkjl. § 50 første ledd tar ikke utvalget stilling til dette, jf. forbrukertvistloven § 7 fjerde ledd. Ved et slikt bruksfradrag ville for øvrig klageren hatt krav på rentegodtgjørelse fra betalingstidspunktet, jf. fkjl. § 50 andre ledd, andre punktum. Renter på kjøpesummen, i henhold til forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd, første punktum, løper ifølge fkjl. § 50 andre ledd fra den dagen forbrukeren reklamerte første gang og fram til betaling skjer. Klageren reklamerte første gang skriftlig den 5.2.2016, og renter regnes følgelig fra denne datoen.

IV KONKLUSJON

Forbrukertvistutvalget fatter slikt vedtak:

Innklagde plikter å betale kr 240 000,- – kronertohundreogførtitusen 00/100 – til klager, med tillegg av renter etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd, første punktum fra 5.2.2016 til betaling skjer, mot at den påklagde bilen stilles til disposisjon for innklagde.

Oppfyllelsesfristen er 1 – én – måned fra vedtakets forkynnelse.

Vedtaket er enstemmig.


FU-sak: 16/738: Krav om heving grunnet elbilens rekkevidde

En kjøper av en elbil reklamerte på at bilen ikke gikk så langt som opplyst før den måtte lades. Kjøperen viste til at selgeren hadde opplyst om at bilen hadde en rekkevidde på 240 kilometer. Selgeren avviste reklamasjonen. Saken ble deretter klaget inn til forbrukertvistutvalget med krav på heving, subsidiært omlevering. Idet bilkjøpet ble inngått mellom en forbruker og en næringsdrivende var det forbrukerkjøpsloven som fikk anvendelse på forholdet. Spørsmålet var om bilen var mangelfull fordi den ikke svarte til selgerens opplysninger, jf. forbrukerkjøpsloven § 16 første ledd bokstav c). Utvalget fant det ikke sannsynliggjort at selgeren hadde opplyst om at bilen hadde en faktisk rekkevidde på 240 kilometer. Det ble også lagt vekt på at den faktiske rekkevidden kjøperen klarte å oppnå, herunder 124 kilometer, lå innenfor de 115-170 kilometer som selgeren oppga som reell rekkevidde for bilen. Det forelå dermed ikke en kjøpsrettslig mangel ved bilen og kjøperen fikk ikke medhold i sitt hevingskrav.

I Sammendrag av faktiske forhold og partenes anførsler.

Klageren kjøpte 13.05.2015 en ny Renault Zoe Intens EasyCharge av innklagde for kr 205 000,-. Kjøpesummen er betalt. Det er fremlagt kontrakt i saken. Klageren opplyser at hun overtok bilen 21.05.2015.

Klageren forklarer at hun før kjøpet av bilen var på jakt etter en bil med lengst mulig rekkevidde, men som likevel ikke var for dyr, og at dette ble formidlet til innklagde. Hun fremholder at innklagde opplyste at den omtvistede bilen hadde en rekkevidde på 240 kilometer, og at hun selv understreket at hun trengte så lang rekkevidde grunnet lange daglige kjøreturer. Innklagde opplyste da, ifølge klageren, at det ikke ville være noe problem.

Etter overtakelsen merket klageren at bilen ikke gikk så langt som opplyst før den måtte lades. Hun opplyser at bilen maksimalt gikk 124 kilometer per lading, og reklamerte derfor til innklagde 28.05.2015. Innklagde avviste ansvar.

Bilen har, ifølge klageren, vært inne for undersøkelse uten at det ble funnet noe feil. Klageren fremholder at mekanikeren imidlertid opplyste at motoren ikke er designet for å kunne gå 240 kilometer.

På denne bakgrunn anfører klageren at bilen er mangelfull, og krever heving med tilbakebetaling av kjøpesummen på kr 205 000,-. Subsidiært krever hun omlevering av bilen.

Innklagde avviser kravene under henvisning til at det ikke er noe feil ved bilen. De fremholder at de aldri har sagt at bilen går 240 kilometer, og viser til at dette er såkalt NEDC-målinger. Innklagde forklarer at bilens faktiske rekkevidde vil være lavere og påvirkes av kjørestil, hastighet, veiforhold, temperatur og bruk av varme/air condition. Reell rekkevidde for bilen med full lading er, ifølge innklagde, 115-170 kilometer avhengig av nevnte forhold.

Innklagde har fremlagt en brosjyre for bilen, som de hevder ble levert ved bilkjøpet. De fremholder at informasjon om rekkevidde og bruk av bilen også ble gitt før bestilling og fremgår av bruksanvisningen for bilen. I brosjyren er NEDC-rekkevidden oppgitt til 210 kilometer, og variablene innklagde har forklart om fremgår.

Klageren forklarer at hun ikke kan huske å ha sett den aktuelle brosjyren, og avviser at hun fikk den utlevert da hun kjøpte bilen. Hun fremholder at den eneste informasjonen hun hadde om bilen, utenom det hun ble fortalt muntlig, var det hun selv fant på internett, og det matcher ikke den fremlagte brosjyren.

Forbrukertvistutvalget går i sakssammendraget ikke nærmere inn på partenes anførsler enn det som fremgår ovenfor. Utvalget har mottatt samtlige saksdokumenter og har satt seg inn i disse.

II Sakens gang. Påstand.

Saken ble ved klage av 02.01.2016 brakt inn for Forbrukerrådet, som den 11.01.2016 første gang henvendte seg skriftlig til innklagde. Saken ble henlagt som uforlikt ved Forbrukerrådets brev av 06.04.2016, og klagerens begjæring om innbringelse for Forbrukertvistutvalget er datert 12.04 s.å. og er rettidig. Oversendelse fra Forbrukerrådet til Forbrukertvistutvalget skjedde ved ekspedisjon av 25.04.2016.

Klageren har nedlagt påstand om at innklagde skal betale henne kr 205 000,- i hevingsoppgjør. Subsidiært krever hun omlevering av bilen.

Saken ble lagt frem i Forbrukertvistutvalgets møte den: 18.08.2016

III Utvalget ser slik på saken:

Saken gjelder et kjøp mellom en forbruker og en næringsdrivende, og reguleres således av forbrukerkjøpsloven av 21.06.2002 nr. 34 (fkjl.), jf. lovens § 1.

Det foreligger mangel ved en gjenstand dersom den ikke svarer til selgerens opplysninger, dersom selgeren ikke viser at opplysningene før kjøpet er rettet på en tydelig måte, eller at de ikke kan ha innvirket på kjøpet, jf. fkjl. § 16 første ledd c).

Det er klageren som har bevisbyrden for de faktiske omstendighetene hun bygger kravet sitt på.

Partene har motstridende forklaringer om hva som ble sagt om bilens rekkevidde ved kjøpet. Det er ikke fremlagt dokumentasjon, utover partenes forklaringer, som viser hvilken informasjon som faktisk ble gitt. Sett hen til klagerens bevisbyrde og slik saken er opplyst, finner utvalget det ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at innklagde har opplyst at bilen hadde en faktisk rekkevidde på 240 kilometer.

I bilens brosjyre, som utvalget legger til grunn at klageren har fått, fremgår det at produsentenes oppgitte rekkevidde på elbiler (NEDC) skiller seg fra den faktiske rekkevidden, da den påvirkes av blant annet kjørestil, hastighet, veiforhold, temperatur og bruk av varme/air condition. Den faktiske rekkevidden klageren opplyser å oppnå, 124 kilometer, ligger innenfor de 115-170 kilometer innklagde oppgir som reell rekkevidde for bilen.

Utvalget finner det således ikke sannsynliggjort at bilen er mangelfull, og klagen har ikke ført frem.

IV KONKLUSJON

Forbrukertvistutvalget fatter slikt

Klagen tas ikke til følge.

Vedtaket er enstemmig.


 

Av advokat Eirik Teigstad

Biladvokat Teigstad

Jeg heter Eirik Teigstad og er én av ni advokater og fullmektiger i Advokatfirmaet Teigstad AS. Jeg har noe bilteknisk bakgrunn fra tidligere. Vi hjelper deg med reklamasjonssaker etter bilkjøp og bilsalg. Vi er biladvokater i TV2 Broom og Bilforumet.

Spørsmål om reklamasjon etter bilkjøp eller bilsalg?

Send en uforpliktende henvendelse til advokatene i Advokatfirmaet Teigstad AS dersom du har spørsmål om heving, prisavslag og erstatning.